Sturm, Drang og hjelpeløs desperasjon

Dyktig røverferd i Schillers landskap på Det Norske Teatret

TEATER: En gjeng kommer ruslende inn på scene 2 på Det Norske Teatret. De finner instrumenter og begynner å spille. Langsomt. Og så fortsetter det, og fortsetter: Når skal oppsetningen av klassikeren "Røvarane" av Friedrich Schiller begynne? Den har allerede begynt. Den utstudert langsomme åpningen setter en stemning. Den provoserer, samtidig som den myker oss opp til å ta i mot en alternativ dramatisk virkelighet.

En middelaldrende mann (spilt imponerende nedpå av Nils Johnson) informerer oss om at han alltid har trivdes så godt i sitt eget selskap. Så trekker han seg inn i sengen i et hotellromlignende glassrom på scenen, der han rolig finner fram ipaden og begynner å masturbere under dynen. Han er Maximillian von Moor, det adelige familieoverhodet med to vanskelige sønner: Karl og Franz. Og vi skjønner at dette er en omarbeidet og bearbeidet utgave av "Røvarane", oversatt av Ragnar Hovland og grundig bearbeidet av regissør Jonas Corell Petersen og Mari Moen.

En gang i tida var selv klassikerne unge. Friedrich Schiller var bare 22 år gammel da han gjorde sensasjon med "Røvarane". Her er stykket dels strippet ned til sin kjerne: Et Kain og Abellignende brødreoppgjør mellom to tvillinger, dels er historien brukt til å skildre fenomener og følelser i vår tid. Det er dyktig gjort og det har en høy provokasjonsfaktor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Karl, fint spilt av Kyrre Hellum, er sjangeren multitaskende ung mann: Han kan være livsglad og livstrett på samme tid. Vakker, karismatisk og med en begavelse på tomgang, evig jaktende på neste skandale. Hans bror Franz er kaldere, mer hemmet og tilpasningsvillig, men like frustrert: Født noen minutter for seint til førstefødtretten, helt uten sin brors sjarm eller sosiale evner er han som født til taperrollen. Eivin Nilsen Salthe skaper en karakter fylt av ubehjelpelig ondskap. Hans Franz legger slu planer: Storebror skal miste farens gunst, den lydig sønn skal ogs oppnå å se sin forhatte far død. Han lykkes, mens broren melder seg ut av samfunnet. Karl slutter seg til en gjeng røvere, som terroriserer samfunnet. Idealisme blir nihilisme. Drømmer om framtid blir nåtidige mareritt.

Som «Demoner 2014» på Nationaltheatret anvender Jonas Corell Petersen en klassiker til å snakke som terroren som har rammet Norge. Men der Demoner 2014 hadde et mørkt scenisk sug, brytes her desperasjonen med humor. Det fungerer. Det samme gjør moderniseringen, for ikke å si kidnappingen til nye formål: En scene på pub, der uetablerte unge menn snakker om hva som snart venter dem i den fryktede normalitetens trivialiteter treffer en tidsstemning presist. Kyrre Hennum og røverne (Joachim Tafaelsen, Oddgeir Thune og Thomas Bye) fremstiller skikkelsene med sin blanding av høye tanker og tom desperasjon med en presis og nærmest klumsete alminnelighet. Silje Storstein spiller eneste kvinnen på scenen (Amalia) med den samme underliggjørende rettframheten, samtidig som hennes sang og Gaute Tønders arrangementer lager den følelsesmessige lydrammen for handlingen.

Resultatet er fint, krevende teater. Men som Sturm og Drang-stykke anno 2014 er det mer et bilde enn et manifest: Livet slik vi lever det er ikke til å bære, men gjør vi noe blir det verre. Som tilskuere gjør det mest vondt om vi ler.