PÅ KONGETRIBUNEN: Kong Harald følger et hopprenn i Holmenkollen i 2008. Foto: ARNT E. FOLVIK
PÅ KONGETRIBUNEN: Kong Harald følger et hopprenn i Holmenkollen i 2008. Foto: ARNT E. FOLVIKVis mer

Stusselig om kongen

Kongehistorie og idrettshistorie i samme gryte.

ANMELDELSE: Det er fint at kong Harald blir feiret med en praktbok. Det har gått noen år siden min yndlingskongebok, den noe svulstige «Kronprins Harald» av Christian Borch, kom ut — og mye har skjedd siden da. Krompen ble konge, ungene er ute av redet og mangt et idrettsstevne er gått av stabelen.  

Portrett
Dag Erik Pedersens bok forteller en del om Haralds liv, men den er først og fremst et portrett av hvordan idrettstoppene ser kongen speilet i dem selv. Den er da også utgitt i samarbeid med Idrettsforbundet, og omlag halvparten av bildene er av andre enn kongen, for det meste gullmedaljevinnere. Den er skrevet i idrettsnorges smale språk, der nesten bare Norge finnes og ingenting skurrer.

Jubelbrølene reiser seg fra tribunene! Ny rekord i folkelig gledesoppvisning! Hurra i de tusen hjem!

Men det spørs hvor heldig Pedersens idé om å koke kongehistorie og idrettshistorie i samme gryte egentlig er. Vel er kong Harald glad i idrett, og vel har han selv vært ivrig seiler, til dels med gode resultater, men kongen som type kommer ikke tydelig nok fram. Og det er de spesielle kvalitetene ved Harald som har gjort ham til alles venn, selve Norgesvennen.  

Harald har klart å gjøre det alminnelige til det ypperlige, det beskjedne til det seirende, det jordnære til triumf.

Stusselig om kongen

Avslappet og lunt, humoristisk og kløktig har han personifisert den sentrale, gode nordmann, blottet for arroganse og snobberi, kledelig fjernt tilstede i enhver situasjon, våken når det gjelder.  

Paradoksalt?
Å parallelkjøre ham med de idrettslige topputøvernes andpustne higen etter seier — seire Harald naturligvis gleder seg over fra sine mange kongetribuner — virker faktisk nokså søkt, selv om kongen i boka hyppig siteres om viktigheten av konkurranse. Kongen inngår jo nærmest til tross for sitt vesen i det norske samfunnets underkommuniserte idé om elite.  

Denne boka handler i all hovedsak om «medaljehøst» i internasjonale idrettstevlinger.

Disse innhøstingstriumfene skyldes satsing på eliter, men det har gått opp og ned, både før og etter slik satsing. Pedersen skriver: «Det var paradoksalt nok i de medaljefattige 1970-årene at norsk idrett for alvor ble en massebevegelse». Hvorfor er det paradoksalt? Tvert imot er jo det uttrykk for demokratiets triumf — det ble bygget talløse svømmehaller, lysløyper og idrettsbaner i hele landet på den tiden. Den medaljegrådige elitesatsingen fikk derimot fart på slutten av 80-tallet med olympiatopp og høydehus.

Penger er kanalisert oppover, sponsormidler flyter, svømmehaller legges ned.

Mange stjerner er ruget ut, til stor glede for overvektige tv-slaver i landets talløse godstoler. Kanskje det er mer paradoksalt?