Stusslig om sterke myter

Gamle myter blir som nye - uten spesielt stort hell.

BOK: Den bibelske helten Samson blir performancekunstner og Penelope en bråkjekk skravlebøtte i de to første utgivelsene av en internasjonal myteserie. Her har tretti kjente forfattere skrevet sin egen versjon av en myte som betyr noe for dem. Serien innledes av en rasjonalistisk religionshistoriker som polemiserer mot rasjonalismen. Er det noe disse tre bøkene viser, så er det hvor stusslig vårt åndsliv er blitt etter at psykologistene har herjet med oss. Stusslig og smått, sammenliknet med den gamle tida da en dyd var en dyd og en helt fikk være helt.

Også Bibelen

Hva er en myte? Menneskehetens kollektive drømmer. Erkjennelsesbilder. Guds egne tanker. Eller bare rent oppspinn? Religionshistorikeren Karen Armstrong gjør oss litt klokere med en oversiktlig gjennomgang av «Mytenes historie». Myter oppsto, ifølge Armstrong, som en motfortelling til dødsbevisstheten som skal ha fulgt mennesket siden eldre steinalder. Armstrong ramser opp myter hos naturfolk, hos egyptere, hos grekere. Men også bibelske myter, noe som vel ikke kan være helt uproblematisk blant de mest bokstavtro bibelleserne. Hun nevner en rekke myter som går igjen: Skapelsesmyten, Himmelfartsmyten, myten om gudesønnen osv. I vår tid blir myter avfeid som usanne, hevder Armstrong. Dette fordi vi har et så sterkt skille mellom det rasjonelle: logos, og det irrasjonelle, mythos. Det paradoksale med hennes polemikk, som for øvrig er svært moteriktig, spesielt innenfor akademia, er at hun selv bruker «logos» når hun fortolker mytene. Hun står derfor i fare for å snakke i stykker de mytene hun kjemper så hardt for å påvise eksistensberettigelsen av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Odyssevs og Penelope

Armstrong avslutter sin bok med et håp om at kunstnere og forfattere kan overta den prestelige rolle som mytenes budbærere. Da var kanskje ikke Margaret Atwood den riktige hest å satse på. Den kanadiske forfatterinnen har skrevet sin versjon av myten om Odyssevs; «Penelopiaden». Ifølge Homers «Odysseen» var Odyssevs på reise i tjue år, mens hans trofaste hustru Penelope ventet hjemme omgitt av friere. Da Odyssevs kom hjem, drepte han både dem og Penelopes tolv kammerpiker. Det er blant annet disse navnløse kvinnene, ofre som aldri ble heltinner, Atwood har villet fortelle historien til. Boka er lagt til Hades i vår tid, der den avdøde Penelope gjenerindrer sitt liv. Og her er mye følelsessnakk; om bryllupsnatta, sjalusien mot Helena av Troja, den umulige sønnen. Ikke minst hennes elskede kammerpiker, som for øvrig danner et kor som er det beste ved denne boka. Men ellers altså, bare skravling. I en fleipete, bråkjekk liksom-ironisk tone. Ja, Atwood karakteriserer sitt bidrag aller best selv, når hun legger følgende i munn på en av Penelopes dødsfrender: «Du behøver ikke å skvaldre på den fjollete måten - du oppnår ingenting med det.» Det som karakteriserer de gamle mytefortellingene, er at alt fortelles i det ytre - i handlingen - noe som gjør at de nærmest skriker etter en «inderliggjøring» eller psykologisk fortolkning.

Selvmord

Spesielt gjelder dette Gamle Testamentet, noe den israelske forfatteren David Grossman har vært opptatt av. Han har tatt for seg myten om Samson. Samson er Israels nasjonalhelt. Ifølge myten ledet han jødene i kampen mot filisterne. Han rev i stykker en løve med bare hendene og drepte egenhendig tusenvis av menn.Grossman, derimot, ser noe helt annet enn helteskikkelsen. Han ser en mann som hele livet forgjeves lengtet etter kjærlighet. Først fra foreldrene, siden fra den kvinnen som til slutt forrådte ham. Det er mye godt i denne boka. Spesielt faktaopplysninger, kuriositeter om Samsons grav, om elitesoldater oppkalt etter Samson. Eller også refleksjonene rundt Samson som den første selvmordsdrapsmann: «De som han drepte i sin død, var flere enn han hadde drept hele sitt liv.»

Latterlig

Men Grossmans fortolkning avslører også hvor smått og malplassert en psykologisk inderliggjøring av bibelskikkelser blir. Som tesen om at Samson selv valgte å bli forrådt. Et paradoks, for hadde han et fritt valg, så ville jo ikke hans skjebne vært en del av Guds plan. Ja, hele boka til Grossman er et bevis på at nettopp myter unndrar seg enkel psykologi. Når han så sammenlikner Samsons brutale nedslaktinger med en kunstners rå kraft, og behandlingen av ofrene som en kunstners «stil», blir det direkte latterlig. Helt sikkert bevisst provokativt fra Grossmans side. Likevel sitter det ikke, men blir bare flaut og smått. Ja, kanskje også Grossman skal få anmelde seg selv med følgende replikk fra boka: «...som på et blunk forvandler en skatt til en fortersket platthet.»