PROVOSERENDE DEMOKRATISK: Mange lot seg forarge da Berlinbiennalens kuratorer utlyste en open call i stedet for å annonsere en liste over sine håndplukkede deltagende kunstnere. Her sorterer frivillige biennalemedarbeidere de over 7000 bidragene  fra kunstnere fra hele verden, som nå vises på en spesiell wiki-basert nettside. Foto: Marta Gornicka/Berlinbiennalen
PROVOSERENDE DEMOKRATISK: Mange lot seg forarge da Berlinbiennalens kuratorer utlyste en open call i stedet for å annonsere en liste over sine håndplukkede deltagende kunstnere. Her sorterer frivillige biennalemedarbeidere de over 7000 bidragene fra kunstnere fra hele verden, som nå vises på en spesiell wiki-basert nettside. Foto: Marta Gornicka/BerlinbiennalenVis mer

Stygg og utskjelt, uredd og kompromissløs.

Har du besøkt én biennale, har du besøkt alle, sier noen. De har ikke sett årets Berlinbiennale, «Forget Fear».

BERLIN (Dagbladet): Strengt tatt er det urimelig å anmelde den 7. Berlinbiennalen nå. Skal vi vente et par måneder?

Biennalen som åpnet på fredag har nemlig ikke tyngdepunktet i den permanente hovedutstillingen. Snarere utfolder den seg over tid, gjennom debatter, performancer, workshops og forelesninger fram til 1. juli.

Årets utstilling er kuratert av en kunstner, polske Artur Zmijewski. Han og medkuratorene - Joanna Warsza og den russiske gruppa Voina - har bastant slått fast at samtidskunsten har kjørt seg fullstendig fast og blitt en slave av markedet. «Forget Fear» skal være en aksjon der kunsten viser at den kan handle og få reelle politiske følger.

IKKE BOKBÅL: Mange trodde feilaktig at kunstner Martin Zet ville brenne så mange eksemplarer som mulig av den fremmedfiendlige boka «Deutschland schafft sich ab». Her på en innsamlingsstasjon på KunstWerke midt i Berlin kan publikum levere inn sine egne eksemplarer. Foto: Berlinbiennalen
IKKE BOKBÅL: Mange trodde feilaktig at kunstner Martin Zet ville brenne så mange eksemplarer som mulig av den fremmedfiendlige boka «Deutschland schafft sich ab». Her på en innsamlingsstasjon på KunstWerke midt i Berlin kan publikum levere inn sine egne eksemplarer. Foto: Berlinbiennalen Vis mer

Altså ville ikke engang et par måneder vært nok til å vurdere om dette prosjekter gjør det det hevder: de er ute etter effekter som kan merkes mye lenger enn selve biennaleperioden.

Det handler om fremmedfiendtlighet på fremmarsj, kutt i kulturbudsjetter, kneblet ytringsfrihet og maktmisbruk både i kunstinstitusjonen og i samfunnet. I stedet for å gå på 800 atelierbesøk i Berlin, som Maurizio Cattelan berømmelig nok skal ha gjort da han co-kuraterte i 2006, har årets ledelse reist til Egypt, Ungarn, Madrid og New York og «lett etter kunst» i politiske sammenhenger. Mange på deltagerlisten er slett ikke kunstnere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En problemstilling som melder seg umiddelbart er om en ville stått sterkere som rendyrkede politisk aktivister. Hvorfor er det under kunstens fane du best oppnår reell effekt?

Og er det uansvarlig å trekke aktivister inn under kunstparaplyen og dermed risikere å forstyrre deres legitimitet i andre sfærer?

Den polske kuratorduoen har laget en biennale som har vekket aggresjon i månedsvis - noen har faktisk tagget «The Polish Biennial» på veggen ved hovedgalleriet KunstWerke (KW).

Samtidig kom en mer sivilisert (dog krass) kritikk. Kunstinteressertes indignerte hoderysting begynte allerede da kuratorene gikk ut med en «open call»-utlysning: hvem som helst kunne sende inn verker til vurdering, og søkere måtte definere sitt politiske ståsted. De over 7000 innsendte bidragene utgjør i dag bare en liten del av utstillingen, skvist inn på ett rom og en wiki-side.

KWs saler er derimot fullstendig overlatt til prosjektet «Indignados/Occupy Biennale», der Occupy-bevegelsene og andre folkelige motstandsbevegelser holder hus og driver sitt politiske protestarbeid. Vi møter et mylder av telt, benker, provisoriske kontorer, bannermaleri og alskens politiske gjør-det-selv-verksteder.

Slagord smeller fra tak og vegger. Estetikken er nesten parodisk alternativ venstreradikal, komplett med batikk og dreadlocks. En tysk anmeldelse kalte det et smorgasbord av kitsch.

Aktivistgruppa Voina («krig») er aggressive motstandere av den russiske staten og forfulgt i hjemlandet. De symbolsk oppnevnte co-kuratorene gjør et poeng ut av å bli der deres kamp utkjempes, har ikke satt sin fot på KunstWerke og stilte ikke på pressevisningene.

KRIGSMINNER: Kunstner Lukasz Surowiec har i verket «Berlin-Birkenau» (2012) flyttet bjørketrær fra området rundt konsentrasjonsleiren fra andre verdenskrig. Her hjelper skoleelever til å plante noen av trærne i berlinbydelen Neukölln. Foto: Artur Zmijewski/Berlinbiennalen
KRIGSMINNER: Kunstner Lukasz Surowiec har i verket «Berlin-Birkenau» (2012) flyttet bjørketrær fra området rundt konsentrasjonsleiren fra andre verdenskrig. Her hjelper skoleelever til å plante noen av trærne i berlinbydelen Neukölln. Foto: Artur Zmijewski/Berlinbiennalen Vis mer

Utnevnelsen gjorde like fullt den tyske staten, som finansierer kalaset, til deres offentlige beskytter - én faktisk politisk effekt fra Zmijewskis hånd.

Selv er han som kunstner kjent for prosjekter der vår ukritiske primalopptreden under gruppepress kommer til syne. Han har hatt suksess med videoer som pirker i tabuer og hisser opp media og maktinstanser.

I filmen «Berek» (1999) leker en gruppe nakne frivillige sisten i et faktisk gasskammer. De kommer fort over ubehaget ved omgivelsene og historien og slår seg løs.

Å kuratere sine egne verker inn i en utstilling skal en kurator være varsom med, og det skurrer litt når Zmijewski inkluderer «Berek», selv om verket er sterkt: valget føles noe grovlabbet og motivert av indignasjon. Filmen ble nemlig sensurert da det inngikk i en utstilling på Martin Gropius Bau-museet i Berlin; her skal det fungere som antisensur-protest.

Flere verker jobber med tysk historie. I toppetasjen over Occupy-sonen finnes et rom som med hud og hår - eller lukt og lys - er transformert til et sakralt gartneri. I små potter står spirer som skal bli trær. Baby-bjørkene er hentet fra området rundt Auschwitz-Birkenau-leiren, og kunstner Lukasz Surowiec har også plantet antiglemselstrærne på utvalgte steder i byen.

En nyere historisk referanse er boka «Deutschland schafft sich ab» («Tyskland avskaffer seg selv»), den omstridte bestselgeren av politiker Thilo Sarrazin som angriper tysk multikulturalisme. Martin Zet annonserte en innsamling av folks egne eksemplarer, men ble raskt misforstått: skulle han lage bokbål i god naziånd?

Selv om stormen i tyske media burde vært PR nok, kom svært få bøker inn. Verket later nå til å være tonet ned, debatten var dets høydepunkt.

Fresende avfeier Voina i sine tekster alle kunstnere uten politisk agenda som «designere» og erklærer at jo færre kunstobjekter biennalen får, jo bedre. Når de melder at du bør være bevæpnet for å drive med ekte kunst, sklir retorikken over i parodi og de mister manges øre.

Blind av sinne låter man fort primitiv og usofistikert. Alene mot røkla-monologene kan altså til deres fordel leses mer performativt, selv om russerne ville motsatt seg det.

SISTEN!: Kurator Artur Zmijewski inkluderte sitt eget verk «Berek» (1999) i utstillingen. Filmen der en gruppe frivillige leker siste i et gasskammer har naturligvis vakt furore. Foto: Artur Zmijewski/Foksal Gallery Foundation
SISTEN!: Kurator Artur Zmijewski inkluderte sitt eget verk «Berek» (1999) i utstillingen. Filmen der en gruppe frivillige leker siste i et gasskammer har naturligvis vakt furore. Foto: Artur Zmijewski/Foksal Gallery Foundation Vis mer

Det er prisverdig, om ikke nytt, å ville påpeke at institusjonelle og politiske strukturer - særlig de bortgjemte - bør være en del av kunstnerens og kunstpublikummets naturlige interessefelt. Men også Zmijewski lider under et snev av kontraproduktiv vi-og-dem-retorikk.

Ikke at frustrasjonen er uforståelig: det skal godt gjøres å ikke ende opp som nok et velment forsøk på overskridelse som til syvende og sist likevel suges opp av maskineriet. Mon hvor nyskapende konklusjonene kan bli når biennalen den 29. juni inviterer til åpent evalueringsmøte.

Publisert på Ideer-sidene i Dagbladets papirutgave 2.5.2012
Les også kommentaren «Gissel i Berlin»