FRIGJØR DEG FRA KROPPS-HIERARKIET: «Våre kropper er perfekte fordi de tilhører oss. Uten sammenligning, gode nok i seg selv. Det er min jobb å forsøke å frigjøre meg fra de verdier jeg ikke ønsker å legge til grunn for mitt eget liv, men det er utfordrende når et overveldende flertall forsøker å fortelle meg at jeg tar feil», skriver bloggeren EventyrElin. Foto: Privat
FRIGJØR DEG FRA KROPPS-HIERARKIET: «Våre kropper er perfekte fordi de tilhører oss. Uten sammenligning, gode nok i seg selv. Det er min jobb å forsøke å frigjøre meg fra de verdier jeg ikke ønsker å legge til grunn for mitt eget liv, men det er utfordrende når et overveldende flertall forsøker å fortelle meg at jeg tar feil», skriver bloggeren EventyrElin. Foto: PrivatVis mer

Stygg stue, naken kropp

Hva om det perfekte sluttet å selge?

Meninger

Da jeg vokste opp var det i en barndom fullstendig skjermet fra press om å utvise perfeksjon. Bilen var god nok så lenge den gikk. Huset var godt nok så lenge det var ryddig og rent. Klærne vi gikk i hadde ingen merker, og mange var arvet fra et eldre søskenbarn. Det var først på ungdomsskolen vi begynte å ane konturene av et samfunn med forventninger om ytre verdier, for min del i form av min aller første Levisbukse.

Jeg flyttet fra den nokså skjermede bygda (husk, vi hadde ikke sosiale medier da) inn til byen og gradvis lærte jeg å bli oppmerksom på og lytte til de hierarkiske fortellingene i samfunnet om hva som var bra, kult, anerkjent, innafor. Det handler om identitet. Det handler om verdier. Om et samfunn i overflod hvor det er viktig å se og bli sett. Det er ikke bare kroppen vår som utsettes for press. Samfunnets felles hyllest av hva vi bør strebe etter finnes overalt. Den perfekte bilen. Den perfekte garderoben. Den perfekte sofaen. Den perfekte grillen. Den perfekte ferien. De perfekte solbrillene. Den perfekte jobben. Det perfekte nabolaget. De perfekte vennene, den perfekte partneren, de perfekte barna. Utstillingvinduet er ditt, det er du som har regien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med sosiale medier forsterkes disse tydelige fortellingene om hva som er å like og selv ikke for voksne, selvstendige, og i utgangspunktet trygge mennesker er det enkelt å hoppe av denne karusellen. Å legge ut dette bildet av en stueløsning svært avvikende fra det norske samfunnets oppfatning av hva en pen stue er (for ikke å snakke om de kritthvite, ikke-stramme leggene) skal være litt flaut. Det er ikke noe for utstillingsvinduet, det vil ikke hylles over vårt langstrakte land. Det krever bevissthet og mental trening å frigjøre seg fra samfunnets forventninger til, og formeninger om seg selv, hvordan en er og hva en kan vise til.

Jeg har kvote på hvor mange interiørkontoer jeg får følge på Instagram. Jeg tror ikke det er sunt å gi plass til så mye av dette i livet mitt. Jeg gir meg selv tillatelse til å lese glamorøse livsstilsblogger et par ganger i måneden. Verdiene de representerer er noe jeg må skjermes fra, ellers blir jobben med å oppleve frihet fra visse krav og forventninger til meg selv for stor. Jeg forsøker å unngå å lese om alt fantastisk turutstyr som finnes på markedet, for da løper drømmene avgårde med meg og den trauste jakken med tec-7 på som ikke går vekk blir plutselig ikke god nok.

Samfunnets stemmer hyller og rettleder og viser vei til hva slags verdier vi skal innta. Pengene våre brukes på å endre allerede velfungerende kropper, på sommerens heteste mote, nye biler, nyoppusset hus, på dyre, miljøforurensende ferier. Hva om skuespillerne som fikk hovedrollene plutselig så mer ut som mannen i gata? Tenk om vi kunne få se en mann uten sixpack, en scene uten at den allerede nydelige dama har brukt stand-in i dusjen? Hva om programlederne smilte mot oss uten sminke? Hva om idolene kjørte rundt i 15 år gamle biler? Hva om det perfekte sluttet å selge?

Grensene flyttes og vi måles stadig mer i materielle, ytre verdier. I evne til å utvise kontroll og selvbeherskelse. Opplevde krav og forventninger om å være perfekt er velregissert av tommelfunksjonen på sosiale medier. Noen ganger savner jeg min skjermede oppvekst. Å se hvor fordomsfrie og upåvirkede mine barn er overfor ytre verdier er en befrielse å få ta del i. Det finnes enda ikke noe fin, finere, finest. Hierarkiet eksisterer ikke. Våre kropper er perfekte fordi de tilhører oss. Uten sammenligning, gode nok i seg selv. Det er min jobb å forsøke å frigjøre meg fra de verdier jeg ikke ønsker å legge til grunn for mitt eget liv, men det er utfordrende når et overveldende flertall forsøker å fortelle meg at jeg tar feil.  

Innlegget var først publisert på bloggen EventyrElin