Stygt og pent som elitemakt

JAN CARLSEN svarer 03.08 på min kritikk av hans verbale overfall på H. Wium Lies innlegg og skriver uventet at det er «nødvendig å fortsette debatten om stygt og pent» i den moderne arkitekturen. Hvis han mener det, hvordan skal vi forstå hans hensynsløse angrep på en medborger som tok samfunnsansvar og bidro til den offentlige debatten om utformingen av byrommet og byens bebyggelse? Hvorfor var det uakseptabelt å ønske at nye bygg skulle «tilpasse seg strøket man bygger i» og at det bør tas hensyn til folkelige oppfatninger av pen og stygg arkitektur? Denne verbale «brutalisme» for å avskrekke vanlige mennesker fra å delta i det åpne samfunns meningsdannelse om byens bebyggelse og de tjenester som Carlsen slik stadig yter arkitekteliten, taler for seg. Carlsen kan bare la være å ta på seg fåreklærne. Carlsens påstand at jeg «i diskusjonen om Tullinløkkas utbygging, uttalte seg positivt til finansmannen Petter Olsens kitsch-arkitektur», er objektivt usann. Jeg har talt for mangfold og at også det var et gyldig bidrag. I offentlig diskusjon uttalte jeg at det beste ville være å utvide universitetshagen til et parkanlegg. «Kitsch-arkitektur» er selvsagt et skjellsord og ikke en fagterm. Der falt fåreklærne av igjen.

CARLSEN TALER nå om «vulgærfunksjonalismens fremmedgjørende arkitektur, de sjelløse boksene som folk med god grunn misliker, hånd i hånd med den fatale drabantbytenkningen». Altså: Kunne det gått verre om folket hadde fått innflytelse på beslutningene? Også vulgærfunksjonalisme er et skjellsord og ikke en fagterm. Denne funksjonalisme ble hyllet som sin tids vakre arkitekturstil. Vanlige mennesker som mislikte den, forsto ikke samtidskunsten og måtte derfor tvinges til å godta den. Og hvem har ansvaret Carlsen?