Stykkevis og delt

Vi er mange som har trodd at Bjørvika skulle markere et positivt vendepunkt i byplanleggingen. Det ble snakket om fjordbyens renessanse. En helhetlig bebyggelsesplan ble forespeilt. Nå viser det seg at den fragmentariske utbyggingen - la oss kalle det isflak-metoden - fortsetter også i det mulighetsrike området mellom Ekeberg-skråningen og Kvadraturen.

Først kom det uavvendelige parkeringshuset foran Gardermobanens terminal, det lå i kortene, men deretter skulle Den Mønstergyldige Planen utarbeides. Vi har lagt byplanmiserer som Vestre Vika, Grønland- Vaterland og Dittenkvartalet bak oss, ble det hevdet fra optimistisk planleggerhold. Med en senketunnel under fjordbukten ville sjøsiden frigjøres for biltrafikk. Middelaldermuseet var en av de verdiskapende hjørnestenene i konseptet. Kanskje kom operaen til Bjørvika tross alt. Byboliger kunne få plass sammen med næringsvirksomhet og grønne lunger. Forbindelsen til Gamle Oslo, over jernbanesporene og den tidligere motorveien, skulle gjenopprettes etter alle disse år under Trafikkmaskinens diktatur. Og de mest idealistiske røstene hevdet til og med at det lot seg gjøre å miljøforbedre de utsatte strøkene langs aksen Bjørvika- Bryn- Groruddalen. Vi hadde lært av etterkrigstidens feil. Bjørvika var stedet for en urban tenkning som pekte framover og plasserte Oslo på det europeiske byplankartet.

Men det kom ingen Bjørvika-plan.

Derimot fikk Olav Thon kjøpe den eksklusive tomten rett utenfor flytoghallen, og der skal finansmannen bygge et hotell, leser vi i avisene.

Tett inntil Thon-hotellet akter grunneieren NSB å reise sitt nye hovedkvarter på 26500 kvadratmeter, en blokk for 1000 ansatte kostnadsberegnet til 350 millioner kroner, som skal stå ferdig i 2002.

Begge disse prosjektene må være sanksjonert av politikerne i Rådhuset, altså videreføres den stykkevise utbyggingsstrategien som har preget hovedstaden de siste par tiårene. Bit for bit jafser markedskreftene i seg de mest lukrative sentrumstomtene uten at vi får se de byplanmessige sammenhengene. De folkevalgte hopper blindt fra isflak til isflak og håper at ferden bærer selv om den faglige planleggingsekspertisen fortviler.

Og 26. november kunne Aftenposten Aften fortelle at et samstemt bystyre støtter planen om å legge et storslagent akvarium på Bjørvika-utstikkeren (der noen ville ha operahuset). «Det betyr at byens etterlengtede akvarium vil få drømmetomt helt ut mot strandkanten i hovedstadens nye satsningsområde,» het det i avismeldingen. Et sympatisk innslag i bybildet, selvsagt, men har byens politikere rett til å sette i gang parselleringen av Bjørvika på denne vilkårlige og egenmektige måten? Uten at en oversiktsplan er behandlet og vedtatt? Hva blir i så fall neste kommersielle entreprise i det enestående cityområdet?

«Hovedprosjekter for byen dukker opp som et fait accompli i pressen,» klaget arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen i samme utgave av Aftenposten. «Uten at folk har fått ta del i debatten og avgjørelsene. Det viste Tullinløkka at de har et enormt behov for.» Og til tanken om å bygge blokker foran flytogterminalen hadde han følgende kommentar: «Dette er jo selve porten til Oslo. Det første den reisende møter er utsikten til fjorden og en åpen plass. Hvorfor i all verden skal det ligge en boks midt i utsikten?»

Man kan spørre hvorfor de andre nordiske hovedstedene har vært så mye dyktigere til å ivareta sine naturgitte kvaliteter og skape spennende ny arkitektur i den eksisterende bebyggelsen. Stockholm er virkelig en fascinerende «stad på vattnet», og sjøkantene i København fungerer som attraktive miljøer for mange forskjellige befolkningsgrupper. Også Helsinki har noe å lære oss, skrev Ketil Moe i Byggekunst (3/98), fagbladet til Norske Arkitekters Landsforbund. «Her er store arkitektoniske og byplanmessige grep, en holdning til landskapet og en bevisst modulert bygningsmasse... Hva med Bjørvika og planene for Fjordbyen?» Er det nemlig ikke slik, undret arkitekt Moe videre, «at politikere, spesielt på lokalnivå, har utviklet et spesielt behov for å markere seg gjennom perspektivløse og partistyrte retningslinjer for hva som kan tenkes, gjøres og foreslås, og i arrogant iver skyver seriøs faglig og folkelig tenkning til side. Har vi noen hovedstadsvisjon?» Moe siktet til den kritikk politikerne rettet mot Plan- og bygningsetaten, som uten parlamentarikernes viten hadde offentliggjort sine visjoner for havnebyen Oslo. Poenget var jo at denne nytenkende planen utvetydig dokumenterte at det lar seg gjøre å foreta visse rokeringer mellom havnevirksomhetene og andre funksjoner, uten at Oslo utslettes som havneby, og på den måten frigjør flere sjønære områder - blant dem Bjørvika-Bispevika - for byutvikling.

Vi må mer enn femten år tilbake i tid, til den nordiske reguleringskonkurransen «Byen og fjorden - Oslo år 2000» i 1982- 83, for å finne en visjon for hovedstaden. Men de løfterike vinnerutkastene i konkurransen ble hensynsløst lagt til side, selv om Oslo Byes Vel og kommunen hadde gått sammen om tiltaket, vi fikk Aker Brygge og ingenting annet; arkitektenes forslag ble - den gang som nå - ikke tatt alvorlig.

Hvor lenge skal dette misforhold mellom faglig og politisk myndighet i byutviklingen vedvare? Eksemplet Bjørvika anno 1998 forteller oss at noe må gjøres hvis vi skal komme på nivå med de andre nordiske hovedstedene i byplanIeggingen. Det er en skandale at staten og kommunen ikke for lengst har lagt fram en overordnet plan for Bjørvika-området. Kanskje vil løsningen være å arrangere en internasjonal reguleringskonkurranse om bydelen Bjørvika som et ledd i tusenårsfeiringen. Allerede med In'Bys fabulerende plan på 80-tallet så vi Bjørvikas potensial, og senere har blant annet kontoret Arkitektskap skissert hvordan Bjørvika kan bli en urban oase ved vannet. En åpen arkitektkonkurranse, med stedskunstens fjordbyperspektiver som ramme for oppgaveformuleringene, kan bli den inspirasjon byen trenger når den skal feire sine aner som tettstedet Viken.

Når alt kommer til alt er det synet på hovedstadens markante todeling, og Øst-Oslos framtid, det hele dreier seg om. I en artikkel i Aftenposten (30. mai) om det nye museet i for samtidskunst i Helsinki skrev Lotte Sandberg imponert at bygningen daglig passeres av 100000 mennesker. «Denne omtanken for tilgjengelighet representerer en motsats til plasseringen av for eksempel Munch-museet,» resonnerte hun videre, «der det knapt kan være 1000 mennesker som passerer daglig.» Nettopp, kan man svare til det, da er det på tide at Østkanten tildeles flere kulturattraksjoner og blir byplanpolitisk behandlet på lik linje med strøkene vest for Akerselva slik at Munch-museet får det nærmiljøet det fortjener. Å gjøre Bjørvika til en maritim boligbydel og byens nye kultursentrum vil være å redusere den ulykksalige splittelsen som har vederfaret Oslo gjennom hele århundret.

Bjørvika

Til tross for operaplaner og veimyndighetenes senketunnelplaner fortsetter den fragmentariske utbyggingen av fjordområdet ved Bjørvika, skriver Jan Carlsen i denne kronikken. Dette er helt i tråd med den stykkevise utbyggingsstrategien som har preget hovedstaden de siste par tiårene, mener han.