Stykkpris mot sin hensikt

RETTSSIKKERHET: Justisminister Knut Storberget diskuterer i Dagbladet med advokat Frode Sulland om en ny stykkprisforskrift «setter klientenes behov i fokus». I Soria Moria-erklæringen lover regjeringen han sitter i at «rettshjelpsordningen skal gjennomgås og forbedres». Men først satte han sitt navn under den nye stykkprisforskriften og besluttet at staten skal betale enda litt mindre enn før for advokatbistand til vanskeligstilte og underpriviligerte. I bakvendtland der går allting an. Storberget er skeptisk til advokat Sullands og Advokatforeningens syn, at innføringen av de nye stykkprisete salærer oppfordrer til en dårlig og sjuskete advokatbistand. Han påpeker at advokaten plikter å følge opp oppdrag på vanlig måte. Stykkprisen gjelder noe helt annet, nemlig hva advokaten skal få i betaling. Justisministeren legger til at dersom det foreligger spesielle omstendigheter som fører til stort tidsbruk, kan salær fastsettes ut fra den tid som er medgått.

«KAN» ER ORDET. La meg gi Justisministeren et eksempel fra det praktiske liv: For behandlingen av en asylsak i Utlendingsnemnda er stykkprisen advokaten får fastsatt til fem timers arbeid. Da jeg for en tid siden var i nemnda med et ektepar fra et afrikansk land som hadde flyktet fra fengsling, overgrep, voldtekt og tortur, tok Utlendingsnemndas møte over syv timer. Selv hadde jeg brukt like lang tid på å forberede meg til møtet. Salæroppgave ble deretter sendt Fylkesmannen. Jeg søkte, slik justisministeren viser til, om å få betalt for det arbeid jeg hadde nedlagt i til sammen 14 timer.

UTLENDINGSNEMNDA lot paret få bli i Norge. De og deres tre små barn slapp å bli sendt tilbake til et regime som neppe hadde tatt godt imot dem. Selv mente de at de ikke ville overlevd en slik retur. Men Fylkesmannen fattet slikt vedtak: «Deres søknad om fri rettshjelp innvilges med 6 timer.» Noen begrunnelse fikk jeg ikke for hvorfor Fylkesmannen mente det var rimelig å dekke mindre enn den tid jeg faktisk sto i Utlendingsnemnda, og intet av mine forberedelser.

ADVOKAT ER et onde vår rettspleie bruker for syns skyld. Domstoler og myndigheter treffer selvsagt det riktige vedtak uansett hva advokaten måtte bruke tid på å lire av seg. Hva er egentlig vitsen med å forberede seg?Jeg mistenker justisforvaltningen for å ha dette misantropiske utgangspunkt for den stadig mer omseggripende bruk av stykkpris. Stykkprissystemet er uttrykk for mistro til advokater. Lar man dem sende salær for det arbeid som er gjort, går de over alle anstendighetens grenser. Dette må staten bestemme. Ingen skal beskylde den tidligere advokat Storberget for å lefle med den advokatstand han ser ut til å være inderlig ferdig med.

I REALITETEN retter mistroen seg mot noen advokater; de som er dumme nok til å ta oppdrag for trygdete, sosialklienter voldsofre, asylsøkere, gamle, syke og funksjonshemmete. Typisk for slike oppdrag er at de ofte retter seg mot det offentlige byråkrati, som avslår klientenes ønsker om hjelp. Hvis de får fri rettshjelp - som de slett ikke alltid gjør - sender advokaten regning for utført arbeid til staten. Den betaler med stykkpris slik som i mitt eksempel. Mange advokater betakker seg for å ta slike saker, på grunn av den mistro de møtes med hos myndighetene.Er det da grunn til en slik mistro? Ja for all del. Det finnes advokater som skriver regning med gaffel, og det finnes asyladvokater som sender regning til det offentlige uten en gang å ha snakket med sin klient, langt mindre lagt to pinner i kors for å bistå dem. Slike prakteksemplarer skriver justismyndighetene sine forskrifter for å komme til livs. Resten av den utskjelte advokatstand skjæres over samme kam. Alle vet jo at vinteren skal være ekstremt kald, før advokater kan påtreffes med hendene i egne lommer.Dessuten handler stadig nye stykkpriser også om budsjettbalanse. Problemet er at vår ærgjerrige justisminister heller barnet ut med badevannet. Det finnes nok av andre klienter som betaler det de skal, og som til og med er takknemlige for den hjelp de får. Det er bedre å ha positive og hyggelige klienter fremfor stykkprisforskriften å forholde seg til. Hvorfor påta seg asylsaker når ens arbeid blir så mistenkeliggjort som i mitt eksempel? De utslåtte får heller seile sin egen sjø.

NOEN ADVOKATER blir det jo uansett igjen, som får ta seg av fri rettshjelpssakene. Riktignok blir det dem som Justisdepartementet kanskje hadde ment å komme til livs med stykkpris-systemet. Slik oppnår Justisminister Knut Storberget det motsatte av hva han kanskje hadde tenkt.