Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Stylitten

Erindring, kjærlighet og gudelengsel.

BOK: «Jeg kan ikke sove med Holocaust under puta. Jeg kan ikke slenge meg på senga og plutselig tenke opps!, madrassen er fylt av jødisk hår. Jeg må sette en strek,» sier jødinnen i Runo Isaksens tredje roman, «Stylitten».

Den sentrale fortellingen er likevel gullplomber, jødehår og gasskamrene.

Søylehelgen

Utgangspunktet for boka er Bror, som en dag i 2003 forsvinner. En forsvinning som bl.a. har forbindelse med kameraten Ung, som har klatret opp på en søyle for å komme nærmere Gud (liksom Simeon «Stylitten», en ekstrem asket som skal ha holdt til på en søyle i 47 år).

Ungs søyleklatring er igjen forbundet med moren Rut og hennes fortrengte barndom der hele familien ble sendt med «Donau» til gasskamrene i Tyskland. Til alt overmål er Brors historie forbundet med Rut, idet det var hans far som en gang hentet Ruts familie. Samtidig som Brors store og ulykkelige kjærlighet er Ruts datter Inger.

Tausheten

Kompliserte vinklinger og fortellinger, altså. Men det er også Isaksens tema: Hvor begynner og hvor slutter en historie? Her er ulike tidsplan og ulike perspektiv samtidig som fortelleren selv stadig bryter inn. En fortellervinkling som til dels har forkludret hans tidligere romaner, men som her ikke er så påtrengende og kaotisk. Det er godt, for da kommer Isaksens virkelige styrke som forfatter fram: erindringsaktige enkeltepisoder, kjappe karakteristikker, vare mellommenneskelige scener. Og ironisk nok for en så snakkesalig forfatter: formidlingen av tausheten, hvordan «dra» fram en historie.

Etterkrigstrofé

At Isaksen så velger å la holocaust være den såkalte tause eller fortrengte historien, er et litt selsomt paradoks. Dette fordi tematikken her er «goyenes» evige romantisering rundt det utvalgte folk, liksom Ruts mann Sivert, som valgte Rut nærmest som et etterkrigstrofé.

Mens i hvert fall Isaksens jøder lengter etter en slutt på «fortellingen». Samtidig har selve holocaustproblematikken en så enorm sentrifugalkraft at den nærmest sluker de andre fortellingene i boka.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media