«Styret har full tillit»

STYRER: Styret i DnBNor gav i forrige uke uttrykk for full støtte og tillit til sin konsernsjef Rune Bjerke. Men er styret uavhengig nok til å ta den vurderingen?

Det er ikke tilstrekkelig fokus på betydningen av personlige relasjoner innen corporate governance. Saken om den påståtte innsidehandelen mot DnBNor ble løftet opp på styrenivå da oppslag beskrev styreleder Anne Carine Tanums personlig nettverk mot Arbeiderpartiet som overlappende med konsernsjef Rune Bjerkes. Dette har lagt grunn- lag for mistenkeliggjøring av styrelederens opptreden i innsidesaken.

Saken er et eksempel på hvordan nettverk blant ledere i administrasjon, næringsliv og politikk er egnet til å skape et inntrykk av at «noen har snakket sammen». At spørsmålet om manglende uavhengighet mellom Tanum og Bjerke stilles viser oss hvor vanskelig det er å håndtere relasjoner mellom personer som innehar lederfunksjoner i samfunnet.

I de norske kodene for god eierstyring og selskapsledelse er en grunnpilar at styret skal bestå av uavhengige styremedlemmer som på selvstendig grunnlag vurderer hva som er i selskapets interesse. Styrets uavhengighet handler om å unngå at styremedlemmene er knyttet til spesielle særinteresser, og en majoritet skal ikke ha nære relasjoner som familiebånd til ledelsen, hovedaksjonærer eller andre interessenter. Relasjoner antas å påvirke styremedlemmenes vurderinger og beslutninger.

Men regelverket tar ikke høyde for de relasjoner som Tanum og Bjerke er i besittelse av, relasjoner som innebærer vennskap og partifellesskap. DnBNor har en redegjørelse i sin årsrapport om hvordan de sikrer god selskapsledelse og eierstyring. Men intet regelverk kan fullt ut hindre mistenkeliggjøring av den typen relasjoner som er avdekket i denne saken.

Diskusjonen burde starte med å innse at det gjeldende regelverket for corporate governance ikke er tilstrekkelig til å sikre styreuavhengighet. Neste utgave av de norske kodene som lages av bl.a. Finansnæringens Hovedorganisasjon, NHO og Oslo Børs, burde inneholde en langt mer ambisiøs beskrivelse av innholdet i relasjoner mellom aktørene. Beskrivelsen burde i større grad dekke den typen nettverk som er beskrevet i denne saken.

Aktørene kan selv bidra til å skape større åpenhet rundt de relasjonene de har til andre aktører. DnBNor saken viser at mistanken om at noe ureglementert har skjedd kan være nesten like skadelig for et selskaps renommé som en eventuell avsløring av at dette faktisk er tilfelle.