FORSKNING: I sin kronikk 1. august hevder dekanene Sigbjørn Fossum og Finn Wisløff ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo at styringsiveren fra departement og Forskningsrådet er det største strukturelle problemet i norsk forskning. Mange opplever en stor uforutsigbarhet i finansieringen av sin forskning, og dekanene tar til orde for økte midler til fri prosjektstøtte.

I Forskningsrådet er vi helt enige i at de frie forskerinitierte prosjektene er viktige og vi har innenfor tilgjengelige budsjettrammer økt både bevilgningene til fri prosjektstøtte og andre ikke-tematisk styrte midler de siste årene.

Men hvorfor kunne ikke alle Rådets midler gå til fri prosjektstøtte? Grunnen er at Forskningsrådet som endringsagent må ta et ansvar for å møte utfordringene i norsk forskning. Nesten alle internasjonale evalueringer de siste årene har pekt på at de enkelte forskningsmiljøene er for små, for ukoordinerte og at det legges for liten vekt på ledelse. Dette har sammenheng med hvordan forskningsmidlene historisk har vært fordelt, innenfor institusjonene og gjennom Forskningsrådet. Midlene må derfor konsentreres mer, også de ikke-tematisk styrte midlene. Lengst går vi i SFF-ordningen (sentre for fremragende forskning) hvor de aller beste søknadene nettopp sikres god, stabil og langsiktig finansiering til fri forskning. De fleste anser denne satsingen som meget vellykket. Den er med på å endre det norske forskningslandskapet.