Styring av forskningen

FORSKNING: I sin kronikk 1. august hevder dekanene Sigbjørn Fossum og Finn Wisløff ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo at styringsiveren fra departement og Forskningsrådet er det største strukturelle problemet i norsk forskning. Mange opplever en stor uforutsigbarhet i finansieringen av sin forskning, og dekanene tar til orde for økte midler til fri prosjektstøtte.

I Forskningsrådet er vi helt enige i at de frie forskerinitierte prosjektene er viktige og vi har innenfor tilgjengelige budsjettrammer økt både bevilgningene til fri prosjektstøtte og andre ikke-tematisk styrte midler de siste årene.

Men hvorfor kunne ikke alle Rådets midler gå til fri prosjektstøtte? Grunnen er at Forskningsrådet som endringsagent må ta et ansvar for å møte utfordringene i norsk forskning. Nesten alle internasjonale evalueringer de siste årene har pekt på at de enkelte forskningsmiljøene er for små, for ukoordinerte og at det legges for liten vekt på ledelse. Dette har sammenheng med hvordan forskningsmidlene historisk har vært fordelt, innenfor institusjonene og gjennom Forskningsrådet. Midlene må derfor konsentreres mer, også de ikke-tematisk styrte midlene. Lengst går vi i SFF-ordningen (sentre for fremragende forskning) hvor de aller beste søknadene nettopp sikres god, stabil og langsiktig finansiering til fri forskning. De fleste anser denne satsingen som meget vellykket. Den er med på å endre det norske forskningslandskapet.

Men, hevder dekanene, det satses for mye på programmer. Mitt svar er det må gjøres faglige prioriteringer ved siden av åpne utlysninger. Ofte står fagmiljøene selv bak ønsker om programsatsinger. Det er også klart at den betydelige ressursveksten til forskning må medføre et større innslag av politiske prioriteringer. Våre ambisjoner om en betydelig opptrapping av offentlig finansiert forskning kan vi bare begrunne gjennom de samfunnsutfordringer forskningen må møte. At vi har et «villniss» av ordninger er en drøy påstand. Forskningsrådet, som også består av styrer og komiteer hvor dekanenes fagkolleger er godt representert, tar en aktiv rolle for å sikre en god struktur og vi nettopp revidert våre virkemidler. Dette har skjedd i nært samarbeid med fagmiljøene og departementene.

Det kommer ikke fram i dekanenes innlegg at en vesentlig andel av veksten i forskningsbevilgningene de siste årene har kommet direkte til universitetene (og høgskolene). Faktisk står Forskningsrådet for ca 12 % av de samlede ressursene til medisinsk forskning. Derfor sitter dekanene selv med en viktig del av ansvaret for at midlene fordeles fornuftig og at gode forskere ikke faller mellom stoler. Det har vært en klar mangel på forskningsstrategisk ledelse ved universitetene. Jeg håper de nyvalgte dekanene aktivt følger opp denne utfordringen, og inviterer til et åpent og tillitsfullt samspill med Forskningsrådet om dette til norsk forsknings beste.