BOMBET SYKEHUS: Et bombet feltsykehus i Aleppo etter et flyangrep i går. En varig fred virker langt unna.
&nbsp;<span style="background-color: initial;">Foto: &nbsp;Ahmed Hasan Ubeyd / Anadolu Agency / NTB Scanpix</span>
BOMBET SYKEHUS: Et bombet feltsykehus i Aleppo etter et flyangrep i går. En varig fred virker langt unna.  Foto:  Ahmed Hasan Ubeyd / Anadolu Agency / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Syria

Styrk engasjementet for Syria

Ingen har svaret med stor S, men Norge kan bidra mer og klokere til en varig fredsløsning i Syria. 

Meninger

Etter over fem års borgerkrig i Syria virker en varig fred langt unna. Flere regionale og globale stormakter er involvert i kampene og har sterke interesser i utfallet. USA, Russland, Tyrkia, Iran Saudi-Arabia, Iran, det syriske regimet, Hizbollah, IS og en rekke ulike militsgrupper er bare noen av aktørene som bidrar til å opprettholde konflikten. Og forslagene til løsninger spriker. Noen forskere og eksperter peker på at den beste løsningen er at Vesten trekker all støtte til opposisjonen, og «lar Assad vinne». Andre mener problemet ligger i at Vesten har vært for lite involvert, og ikke støttet nok opp om opposisjonelle krefter.

Bård Vegar Solhjell
Bård Vegar Solhjell Vis mer

Hva kan Norge gjøre? Jeg har ingen illusjoner om at vi kan gå inn i Syria og løse noe som helst på egenhånd. Det er heller ikke slik at dersom Norge skifter strategi i Syria, vil alt løse seg. Men jeg mener det er tre endringer Norge kan gjøre som vil gjøre vårt bidrag bedre og klokere:

For det første: Vi må styrke freds- og forsoningsarbeidet gjennom bedre kontakt med det syriske sivilsamfunnet. Mens det er stor oppmerksomhet rundt krigen mot IS, er det for få som jobber aktivt for å tilrettelegge for den langsiktige freden. Selv om en fredsavtale blir undertegnet, hjelper det lite hvis enigheten ikke er forankret i befolkningen. Det syriske regimet kan komme fram til en avtale med de andre landene og gruppene som er involvert i krigshandlinger om hvem som skal styre Syria, men hvis den syriske befolkningen gjør opprør mot løsningen de kommer fram til, blir ikke freden varig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På den ene siden er en nedprioritering av kontakten med sivilsamfunnet og opposisjonen forståelig. Det finnes ingen klar og enhetlig opposisjon i Syria i dag. Mange av organisasjonene er dårlig organiserte, og er kontrollert eller avhengig av støtte fra lokale militære grupperinger som kan ha ulike og uklare motiver. Det er likevel ikke hele bildet. Det finnes et aktivt sivilsamfunn som vi kan arbeide med.

Et eksempel er flere hundre lokalstyrer som har blitt dannet i Syria de siste årene. Flere rapporter, fra blant annet «The Arab Reform Initiative» og «Institute for war and peace reporting», skriver at disse lokalkontorene bidrar til å minske kaoset fra krigen og gi viktig hjelp og støtte. Rapportene hevder også at flere av lokalrådene kan regnes som representative for sine områder. I tillegg finnes det en rekke opposisjonsgrupper som både er mot Assad og mot IS. Det kan være fristende å bryte kontakten med alle disse, fordi det ikke finnes en enkeltorganisasjon som representerer hele «opposisjonen». Men det er et alvorlig feilsteg. Økt kontakt med syrisk sivilsamfunn er viktig for å sikre en eventuell fredsavtale forankring, men også for å sikre at vi har et godt kontaktnettverk med disse miljøene når en forsoningsprosess skal igangsettes etter at kampene er avsluttet. Det kan bidra til en bærekraftig fred på sikt.

Norge bør ta en ledende rolle i kontakten med sivilsamfunn og forberede freden. Dessverre har regjeringen i stedet valgt å kutte bevilgninger til fred og forsoningsarbeid generelt, og også i Syria. Vi bidrar med viktig støtte til den FN-ledede prosessen, og forhandlinger på et overordnet nivå, men gjør for lite for å bygge opp kontakt med det sivile samfunn. Ifølge en rapport som evaluerte norsk bistand til Syria, ble støtten til freds- og forsoningsarbeid nær halvert fra 177 millioner i 2014 til 92,3 millioner i 2015. Evalueringen kritiserte Norge for dette. De skriver at «begrunnelsen for å nedprioritere støtte til konfliktforebygging og fredsarbeid er forvirrende, gitt den allmenne anerkjennelsen av hvor viktig fred og forsoningstiltak er i den syriske konteksten».

For det andre: Vårt militære bidrag. Vi trener militsgrupper som skal bidra i kampen mot IS i Syria. Kampen mot IS er viktig, med det er viktig at strategien faktisk bygger opp mot en varig fred. Den konkrete strategien Norge bidrar i, med å trene opp militsgrupper, har vært prøvd ut før med begrenset suksess. USA trente mujahideen i Afghanistan på 80-tallet, med stor effekt på kort sikt – og enorme problemer på lang sikt. USA trente «moderate» opprørere i Syria i 2013–2104, noe som kostet 580 millioner dollar, men endte opp med bare et titall soldater som faktisk kriget mot IS. USA avviklet programmet i 2015, og innrømmet selv at det hadde mislyktes. Det er vanskelig å forstå hvorfor en liknende strategi skal føre til fred nå. Det er fortsatt uklart hvem vi faktisk skal trene, og i hvilken grad de vil være en del av en stabil fredsløsning over tid.

Flere forskere har påpekt at krigen mot IS, slik den føres i dag, ikke vil bringe noen løsning til Syria eller Irak. Vi kan vinne krigen, men tape freden. Vårt styrkebidrag er sendt etter forespørsel fra våre allierte. Godal-rapporten, som evaluerte Norges deltakelse i Afghanistan, fastslo at det vi lyktes best med i Afghanistan var å være en «god alliert», mens vi lyktes dårligere med å stabilisere og bygge opp landet. Jeg frykter at vi er i en liknende situasjon nå. Styrkebidragene våre er, i beste fall, en dråpe i havet i en usikker og lite langsiktig militær strategi.

For det tredje: Vi bør styrke innsatsen for flyktninger og den humanitære situasjonen. Norge gjør en svært viktig humanitær innsats i Syria i dag. Regjeringen bruker over to milliarder kroner i år på humanitær bistand til Syria, det er bra. Men det er fullt mulig å gjøre mer. UNHCR og andre hjelpeorganisasjoner er underfinansiert og skriker etter penger, både i Syria og nabolandene.

Særlig dette burde det være realistisk å få til, da «hjelp i nærområdene» jo har en rungende tverrpolitisk enighet på Stortinget. Alt tyder på den alvorlige situasjonen vil vedvare. I tillegg er nabolandene overbelastet av flyktninger. Libanon alene, som er på størrelse med Rogaland fylke, har over en millioner flyktninger. De er i en ekstremt prekær situasjon.

Å forebygge og håndtere flyktningkrisen krigen i Syria fører med seg er et moralsk ansvar, men også en fundamental europeisk egeninteresse. Ingen steder møtes våre interesser og våre verdier så klart som i Midtøsten, nå representert ved Syria. Dette er en komplisert konflikt, uten enkle løsninger. Den bidrar til en flyktningkrise, en humanitær katastrofe og destabilisering av en region rett ved Europas grenser. Vi må ta mer ansvar, ikke mindre.