Styrker far-barn-forholdet

Fedrekvoten har ført til at nye generasjoner barn vokser opp med nærere relasjoner til sine fedre.

FEDRENE LÆRER: «Vi er mest vant med å tenke på at det er barna som lærer og er under konstant utvikling, men også fedrene er i utvikling og lærer noe nytt gjennom sin relasjon til barnet», skriver kronikkforfatterne, som står bak boka «Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten». Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
FEDRENE LÆRER: «Vi er mest vant med å tenke på at det er barna som lærer og er under konstant utvikling, men også fedrene er i utvikling og lærer noe nytt gjennom sin relasjon til barnet», skriver kronikkforfatterne, som står bak boka «Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten». Foto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Fedrekvoten er 20 år i år. I den nylig utkomne boka «Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten» belyser norske og nordiske forskere noe av det som har skjedd i løpet av disse åra. Fedrekvoten kan betraktes som en suksesshistorie. Fedre var raske med å ta den i bruk, og etter hvert som den er blitt utvidet, har stadig flere fedre tatt stadig lengre permisjon. Det er også et interessant trekk at fedre med bakgrunn fra andre land som jobber og har startet familie i Norge, ser ut til å dele begeistringen for fedrekvoten og ta den i bruk.

En av de viktigste målsettingene med fedrekvoten er at den skal bidra til å styrke far-barn-forholdet. Den bygger på et premiss om at fedres tid og omsorg for små barn er viktig for barna, og i nordisk sammenheng har det de siste ti åra vært en tendens til å ha tydeligere fokus på barns rettigheter i permisjonssammenheng - at barn har rett til omsorg fra begge foreldrene. Fedrekvoten er en ordning for far og barn, og vi kan konstatere at norske barn på grunn av fedrekvoten har fått muligheten til å få to nære omsorgspersoner. All forskning viser at når en del av foreldrepermisjonen bare kan tas av far, bruker flere fedre permisjon.

Det har tidligere vært et vanlig funn at fedre først og fremst deltar i de mer lystbetonte omsorgsoppgavene, som for eksempel lek. Blant dagens norske fedre går imidlertid en stor del av barneomsorgen med til pass og stell. Dagens småbarnsfedre er dermed ikke bare «lekepappaer», det er blitt større likhet enn før mellom fedres og mødres tid med barn. Det er interessant, som ett av kapitlene i boka beskriver, at lysten og plikten ikke ser ut til å stå i motsetning til hverandre.

I debattene om fedrekvoten ropes det på eksperter som skal gi svar på om fedres permisjon er bra for barna. Spørsmålet om konsekvenser for barns beste har i liten grad vært gjenstand for forskning. En av grunnene til dette kan være at disse problemstillingene representerer store utfordringer metodisk sett. Det finnes et par svenske studier som viser at fedres permisjonsbruk har betydning for hvor mye kontakt de har med barna når de er blitt større, også etter en skilsmisse. Det er imidlertid ikke bare det å ta permisjon, men lengden på permisjonen som har betydning. Dette betyr at barnets plass i fars liv er styrket.

Hva fedrekvoten betyr for barna, kan ikke bare måles ut fra hva den vil ha å si på sikt, det vil si med tanke på at barna skal utvikle seg til å bli gode voksne for morgendagens samfunn. Det er like viktig å ha fokus på hvordan barna har det her og nå, i hverdagslivet. Når far kommer hjem og mor går på jobb, får barna en ekstra nærperson som er der mest og hele tiden. Dette innebærer noe nytt i livet for barnet, noe uvant som møter det i den nye hverdagen med far, og samtidig noe som likevel er kjent for mange småbarn. Om det oppleves bedre eller dårligere med far enn med mor, kan vi rett og slett ikke vite, og det kan variere, men annerledes og litt nytt er det. Det vi kan slå fast er i alle fall at overgangen fra å være mest alene med mor til å være mest alene med far kan gi barnet en rekke nye erfaringer. Nye erfaringer som trolig kan være både krevende og lærerike både for barna og fedrene.

Vi er mest vant med å tenke på at det er barna som lærer og er under konstant utvikling, men også fedrene er i utvikling og lærer noe nytt gjennom sin relasjon til barnet. Relasjonen mellom far og barn utvikles i permisjonstiden.

Fedrekvoten har ført til at far er blitt involvert i den tidlige barneomsorgen. Og barna er aktører i denne situasjonen. De lærer far å kommunisere med «det ordløse språket» ved hjelp av mimikk, stemme og andre nonverbale uttrykk. Nøkkelen i relasjonen blir det ordløse språket, og for å lære, må fedrene ha en omsorgsrasjonell tilnærming. Omsorgen blir et mål, og empatievnene trenes.

Barnet lærer far hvordan han kan være i interaksjon med et spedbarn. Denne utviklingsprosessen beskrives av fedrene som en slitsom, fin og givende tid. Dette «nye» som fedrene lærer av barna, kan betegnes som utvidet omsorgskompetanse. Barnet på sin side, må vi tenke oss, får også et spekter av nye erfaringer, inntrykk og kunnskaper. I intervjuer med fedrene vektlegger de en egen indre utvikling og nye perspektiver på hva som betyr noe i livet. Når fedre legger vekt på at barna gir dem trygghet og kjærlighet, er det rimelig å slutte at dette er en gjensidig opplevelse. Det er ikke bare mor som forstår, nå er det far også.

Tidsstrukturen i fedrekvoten og permisjonstiden betyr imidlertid mye for barnas og fedrenes muligheter til å bli kjent med hverandre. Det er to forhold som ser ut til å stjele fedrenes fokus og tid. Det ene er fleksibel bruk av permisjonen som gjør at fedre ikke tar sammenhengende permisjon og ofte jobber deltid i permisjonstiden. Fedrene forteller om stress og at arbeidet får dominere. De opplever at de aldri er helt til stede verken hjemme eller på jobb. Det andre er forventninger om at fedre skal gjøre mange andre ting i permisjonstiden. Slik kan et konstant krysspress av forventninger, avbrudd og stadige påminnelser og krav om oppgaver som ligger utenfor «barnets verden» gå ut over kvaliteten på samværet mellom far og barn. Dermed blir de svært fleksible permisjonsordningene, de store oppussingsprosjektene og de lange «to do» listene fedrekvotens tidstyver som stjeler verdifull tid fra barnet.

I debattene om fedrekvotens inngripen i familiers frihet til å velge bør en ikke overse at fedrekvoten også har en samfunnsmessig begrunnelse. De norske permisjonsordningene er både omfattende og kostbare. Da er det kanskje heller ikke urimelig å forvente at staten stiller større krav til hvordan de brukes.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.