Styrker og svik

Det er på tide å lære av russernes militære erfaringer fra ti års krigføring i Afghanistan mellom 1979 og 1989. Forut for den sovjetiske invasjonen tryglet sjefen for de sovjetiske landstridskreftene, 4-stjerners general Valentin Varennikov sin forsvarsminister om å få Kreml fra tanken på invasjon. Som «straff» måtte generalen selv planlegge, gjennomføre og personlig være sjef for armeen i Kabul i 5 år, samt planlegge tilbaketrekningen under Mikhail Gorbatsjov i 1989. Dette framgår i bind 5 av Varennikovs memoarer, «Det som ikke kan gjentas». Det russiske offiserskorps kjente blant annet Afghanistan som den bløte buk under det russiske imperium gjennom nesten 200 år.

Med tanke på at ISAF-styrken bare teller 40.000 mann, er det nyttig å lære seg russernes militære konklusjoner, ikke minst fordi de årlig innrullerte 120.000 mann i Afghanistan, ti år på rad, med det formål å stabilisere landet. De som vi. Generalens konklusjoner er dramatisk lesning når prognoser skal bygges for at ISAF-mandatet skal lykkes. Varennikov skriver at sovjetarmeen kunne fått bukt med opposisjonen. Men da måtte han hatt 500.000 soldater og ikke bare 120.000 soldater til disposisjon hvert år. I tillegg måtte det vært åpnet for angrep mot geriljaens hvile- & treningsbaser inne i Pakistan (sic!).

24. september 2001 skrev den siste sovjetiske stabssjef i Kabul et åpent brev til sine amerikanske kolleger, trykket i Izvestia og New York Times den dagen. Han het general Aleksandr Ljakhòvskij. Med tanke på hva ISAF har å vise til, er hans konklusjoner mer konkrete og derfor tankevekkende: Han åpnet med å slå fast at i en krig som den afghanske ville amerikanerne måtte slåss mot skyggene. Han framholdt at russerne hadde sin egen etterretningstjeneste på bakken. Det var en styrke. Det var også en styrke at det i Sovjetunionen levde 50 millioner mennesker med røtter i islam. De kunne språkene i Afghanistan. Mens ISAF sliter med tolkeproblemet. General Ljakhòvskij skrev, at geriljaens baser ikke lot seg identifisere fra fly og satellitter. Slikt måtte et agentnett på bakken i Talibankontrollerte områder sikre. Angrepshelikoptre kunne ikke brukes nattetid. Begrensete elitestyrker ble raskt likvidert når de ble sendt til fjellområdene, skrev han. I baseområdene til geriljaen i fjellene, skrev general Ljakhòvskij, tok desperasjonen russerne. Til sist vurderte de bruk av taktiske atomvåpen, men droppet selv den ideen. For hulebaseområdene lå i så trange slukter, at man antok at selv taktiske atomvåpen ikke ville ha noen effekt der. Ljakhòvskijs memoarer heter for øvrig «Tragedie og heltemot i Afghanistan».

I Nord-Afghanistan hadde sovjetarmeen en allianse med den usbekiske krigsherren Rashid Dostum. Ham betraktet russerne som ytterst svikefull. Han er i dag ISAFs allierte i Nord-Afghanistan, der han har full kontroll, også med transitteringen av opium. Markedsverdien av opiumhøsten i Afghanistan i fjor var på 2.400 mrd. kroner, raffinert til gatedoser i Europa. Det utgjør et godt motiv for svik og drap.

Den verdenskjente norske antropologen Frederic Barth var en pioner da han i sin tid beskrev prinsippet om svik i all maktoppbygging i afghansk, politisk kultur. Seinest i 2005 repeterte han dette i sin bok «Vi mennesker – fra en antropologs reiser». I korthet kan spillteorien til Barth summeres opp slik: Du sviker f.eks. din egen bror ved å myrde ham og allierer deg med din fetter for å bli familieoverhode, landsbyleder, klansleder eller regional leder. Den som studerer alle kuppene på nasjonalt nivå i Afghanistan, vil lære at sviket mellom nære slektninger eller familiemedlemmer var selve hovedtrekket i kampen om makten i landet. Det gjaldt overgangen fra Kong Zahir til president Daud, fra Daud til den første kommunistiske leder Tarakki, og videre mellom de ulike lederne for det såkalte kommunistiske regimet i Kabul, som Sovjetunionen prøvde å beskytte. I dette maktmiljøet prøver ISAF-styrkene nå å stabilisere Karzai-regimet med betydelig mindre ressurser enn russerne hadde: Det blir som å undervise i bjeffing på en kattefarm! «Men til forskjell fra russerne kom vi som demokrater», innvendte en tidligere statssekretær under Jonas Gahr Støre. På mitt spørsmål om «hva hvis krigsherrene ser annerledes på det?» hadde han ikke noe svar.

Hvis ikke USA og NATO snart forstår at deres nærvær må gi en forbedring i vanlige afghaneres liv, er ISAF-eksperimentet på vei inn i kategorien «irakisk suksess». I Nord-Afghanistan er svært mange byer uten elektrisitet. Hvorfor tar f.eks. ikke Norge mer kraftfullt til orde for å gjøre noe som vi faktisk har god trening til her til lands, å bygge vannkraftverk? Russerne bygget verdens største som heter Nurèk rett nord for den afghanske grensen i Tadsjikistan. Et slikt initiativ ville bidra til at bakteppet raknet for den økende støtte og evne Taliban har, også til å bevege seg nordover i Afghanistan. Den strategiske betydning av et svært vannkraftverk i Nord-Afghanistan ville være noen potenser høyere enn om Norge sendte hele Forsvarets spesialkommando inn i kamp i Sør-Afghanistan.

«Ser vi på alle feil NATO gjorde i Kosovo og ganger med ti, har vi det afghanske problem!», sa statssekretær Espen Barth-Eide i Søndagsavisen på NRK P2 den 10. desember i fjor. Han har så rett, så rett...