Styrket forfattermakt

Bør forfatterforeningene slås sammen i en bransje der alle andre aktører konsoliderer sin makt?

LANDETS FIRE

forfatterforeninger har nå avholdt sine respektive årsmøter. Men hverken Den norske Forfatterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere eller Norske Dramatikeres Forbund har årsmøtedrøftet hva som burde være et av de mest presserende av alle forfatterpolitiske spørsmål: Bør vi slå foreningene sammen for å styrke forfatternes posisjon i bransjer hvor alle andre aktører uopphørlig konsoliderer sin makt?

Norges fire forfatterforeninger har drøyt 6000 medlemmer. Disse skriver glimrende skjønnlitteratur for barn og voksne, sakprosa og dramatikk for scene, film, radio og fjernsyn. For aldri har såvel nordmenn som det store utland vært mer interessert i norskprodusert litteratur, film og teater enn nå. Men aldri har heller bransjene forfattere opererer i vært preget av tøffere markedskamp, ekstern og intern strid om kulturpolitiske ordninger og konsentrasjon av makt gjennom oppkjøp, sammenslåinger og delvis skjult alliansebygging. Kravet til såvel den enkelte forfatter som foreningene om hvordan man skal møte utfordringene er blitt betydelig skjerpet.

EN FORFATTER

driver ikke utelukkende en åndelig og samfunnssosial geskjeft. All forfattervirksomhet har også en økonomisk og kulturpolitisk dimensjon. Disse kan man velge å se mer eller mindre bort fra og overlate til foreningene å ta seg av. Men mitt inntrykk, etter å ha oppholdt meg i bokbransjen i nærmere tredve år som hhv. kulturjournalist, forlagsredaktør og forfatter, er følgende: Stadig flere som forsøker å leve helt eller mest mulig av sitt forfatteri inntar en mer og mer offensiv helhetlig holdning.

Det kreves mer av forlaget, teatret, filmprodusenten, radiostasjonen og fjernsynsselskapet man skriver for. Og dette handler om langt mer enn økonomi. Man har et mer årvåkent forhold til myndighetenes kulturpolitikk. Og man spør med stadig større styrke: Hva kan min forening gjøre for meg, hva kan jeg selv bidra med og hva kan vi få til sammen?

ER VI IDAG

organisert på mest hensiktsmessig måte? De fire foreningene er et direkte resultat av at vi skriver manus beregnet på ulike typer produkter og målgrupper. Men opprinnelig ble Den norske Forfatterforening skapt for å organisere alle typer forfattere - noe den også lenge gjorde.

De tre foreningene som organiserer såkalte skjønnlitterære forfattere samarbeider tett. Til gjengjeld ser disse tre og den fjerde, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, på hverandre med gjensidig mistenksomhet. Jeg har vært tilstede noen ganger hvor dette har slått skikkelig ut.

Et lite oppløftende syn med tanke på hvilke kolossale bransjepolitiske utfordringer vi forfattere uavhengig av foreningstilknytning står overfor: En beinhard royaltykamp om hvordan hver bidige øre våre manuskripter genererer skal fordeles mellom forfattere, forleggere, bokhandlere, bokklubber, radio- og fjernsynsstasjoner, teatre, filmprodusenter... Politiske myndigheter som i økende grad stiller kritiske spørsmål om ikke markedskreftene kan erstatte kulturpolitiske redskaper som hittil har vist seg særdeles suksessfulle. Og konkurransen fra andre aktører om publikums tid og penger.

Forfattere blir seg ikke bare mer og mer bevisst de ulike dimensjoner ved sin virksomhet. Den enkelte forfatter beveger seg også med stadig større naturlighet mellom forskjellige genre: Roman, reisebok, essays, biografi, ren fagprosa, teaterstykke, filmmanus, manus til TV-dokumentar... Og med økende frimodighet forsøker man å utvide og i enkelte tilfeller sprenge genregrenser i ett og samme litterære arbeid. De fire forfatterforeningene har 6000 medlemmer. Jeg mener tiden er inne til å spørre hverandre:

BØR VI KONSENTRERE

kompetanse og krefter i en felles forfatterforening? Hva kan vi oppnå om de skjønnlitterære foreningenes tradisjonsrike åndspolitiske kraft forenes med den faglitterære foreningens kulturpolitiske gjennomslagskraft? En felles forfatterforening som ivaretar de ulike litterære genrenes særhensyn - som i dag. Men også en forfatterforening som i stor grad må bygge sin virksomhet på følgende fakta, nemlig at det finnes tre hovedtyper forfattere:

De som har andre yrker og vil fortsette i disse, men som produserer en eller flere bøker utfra yrkesfaglige grunner eller fritidsinteresser. Dette vil bli den største gruppen og disse fagbokforfatterne må sikres prosjektstøtte. Dernest er det en stor mellomgruppe som ønsker å bruke mer tid på å skrive bøker. Disse vil ha behov for utviklingsordninger. Den tredje og minste gruppen i en felles forfatterforening vil være dem som utelukkende livnærer seg av forfattervirksomhet. Den største fagpolitiske utfordringen for disse vil være å sørge for et jevnere inntektsnivå. Altså vidt forskjellige forfattere med ulike krav til sin forening.

Jeg oppfordrer hermed styrene og generalsekretærene i de fire norske forfatterforeningene til å innlede samtaler med tanke på å nedsette et felles utvalg for å vurdere ulemper og fordeler ved en felles forening. På årsmøtene ettervinteren 2005 bør betenkningen legges fram for foreningenes medlemmer til debatt.