PROVOSERTE: Liverpool-spiller Luis Suárez ble ekskludert etter han ble dømt for å ha gitt en rasistisk bemerkning til Manchester Uniteds Patrick Evra. Her varmer han opp med lagkameratene, alle iført spesiallagde Suárez-skjorter. «Åpenbart en PR-katastrofe», skriver kronikkforfatteren. Foto: Nigel Roddis/Reuters/Scanpix
PROVOSERTE: Liverpool-spiller Luis Suárez ble ekskludert etter han ble dømt for å ha gitt en rasistisk bemerkning til Manchester Uniteds Patrick Evra. Her varmer han opp med lagkameratene, alle iført spesiallagde Suárez-skjorter. «Åpenbart en PR-katastrofe», skriver kronikkforfatteren. Foto: Nigel Roddis/Reuters/ScanpixVis mer

Suárez og supporterne

Den som tråkker på Suárez, tråkker på Liverpool, og den som tråkker på Liverpool tråkker også på supporterne.

Liverpools Luis Suárez ble suspendert i åtte kamper for rasistiske utsagn overfor Manchester Uniteds Patrice Evra; utsagn han langt på vei nektet for å ha brukt. Da klubbene møttes i februar, unnlot Suárez å håndhilse på Evra før kampen, og konflikten eskalerte på nytt, før Suárez til slutt beklaget det inntrufne.

Hvorfor ble TV2s Aleksander Schau hetset av norske Liverpool-supportere for å ha sagt at klubben nå burde legge saken bak seg? Ville norske supportere av andre engelske lag reagert slik i en tilsvarende situasjon? Det kan være noe i at Liverpool-supportere er spesielt følsomme overfor det de oppfatter som urettmessig kritikk. Jeg skal forsøke å diskutere hvorfor.

Byen Liverpool ble hardt rammet av industrisamfunnets endelikt i 70- og 80-åra, og av Storbritannias gradvise vending mot kontinentet. LFC som klubb ble deretter rammet av - eller lot seg ramme av - revolusjonen som fulgte etableringen av Premier League i 1992. Jeg skal ikke si så mye om den generelle utviklingen i byen, men thatcherismens herjinger bidro utvilsomt til at befolkningen følte seg tilsidesatt og tråkket på.

Dette smittet over på fotballen, selv om Liverpools posisjon var dominerende. Antakelig var det allerede i 70- og 80-åra frustrasjon over at klubbens prestasjoner ikke fikk den anerkjennelse man mente den fortjente. Scousere, som folk fra Merseyside gjerne kalles, beskyldes ofte for self-pityness; de går i forsvarsposisjon og oppfatter alle problemer som uttrykk for at andre har noe imot dem. Men som kjent: at du er paranoid betyr ikke at folk ikke vil ta rotta på deg.

VIKTIG KILDE TIL IDENTITET:  Supporteres forhold til fotball er ikke lettsindig eller overflatisk

, skriver fotballsosiolog Arve Hjelseth.
VIKTIG KILDE TIL IDENTITET: Supporteres forhold til fotball er ikke lettsindig eller overflatisk , skriver fotballsosiolog Arve Hjelseth. Vis mer

Liverpools sportslige nedtur sammenfaller i tid med etableringen av den kommersielle og globalt orienterte Premier League. Dette betyr ikke at PL er årsaken til klubbens problemer. Saklig sett burde den jo ha gode forutsetninger for å befeste posisjonen når inntektsmulighetene økte. I England hadde og har bare Manchester United større global appell. Men Liverpool var ikke forberedt på PL, klubben var nesten komisk seint ute med å utnytte de nye mulighetene.

I stedet ble den hengende fast i nostalgien, i historier om fordums storhet, og i følelsen av å bli motarbeidet. Klubben brukte årevis på å få opprettet offisielle hjemmesider, og merkevarens potensial ble derfor - bevisst eller ubevisst - dårlig utnyttet. Parallelt slet klubben med ettervirkningene av Hillsborough-katastrofen, som The Sun på toppen av det hele ga Liverpool-supporterne ansvaret for. Igjen: følelsen av å bli tråkket på.

Det er i lys av refleksjoner som dette vi kan prøve å forstå hvorfor Suárez/Evra-saken ble så betent. De fleste er fullt på det rene med at Suárez kan opptre som en drittsekk, men for supporterne handler det om perspektiv og om å se nyanser. Liverpool-versjonen ser omtrent slik ut: Dommen ble fastsatt av en gruppe søkkrike menn uten den minste forståelse for verken språklige nyanser i Uruguay eller for den røffe Merseyside-tonen.

Motstanderen var FAs gullunge Manchester United. Rapporten som ble utarbeidet har utvilsomt flere diskutable sider. Straffen er ekstremt streng, og uttrykker et hysterisk forhold til alt som har med rasisme å gjøre. Fra supporternes perspektiv er det alltid Liverpool som har skylda.

HETSET : Aleksander Schau ble hetset av norske Liverpool-supportere for å ha sagt at klubben nå burde legge saken bak seg. Hjelseth forklarer hvorfor. 
 Foto: Lars Myhren Holand
HETSET : Aleksander Schau ble hetset av norske Liverpool-supportere for å ha sagt at klubben nå burde legge saken bak seg. Hjelseth forklarer hvorfor. Foto: Lars Myhren Holand Vis mer

Liverpool-supporterne har flere velartikulerte representanter på blogger og på twitter som langt på vei representerer synspunktene over. De har mange gode argumenter, men de er lite synlige i mer anerkjente medier. Schau sa jo stort sett det samme som alle toneangivende medier, også i England, hevdet. Men å reprodusere meningene til politisk korrekte synsere i London-avisene forsterker bare følelsen av å bli oversett.

Så har vi til sist Kenny Dalglish, som har en svært sterk posisjon i kraft av sin historie med og i klubben. At han har håndtert saken dårlig er relativt opplagt om man legger hensynet til merkevaren Liverpool til grunn. Å stille til oppvarming i Suárez-trøyer var åpenbart en PR-katastrofe. Fra Dalglish' perspektiv var det rett og slett en måte å støtte en lagkamerat på. Dette er kulturer på kollisjonskurs.

Dalglish' posisjon er tvetydig også på en annen måte: Han symboliserer jo Liverpools storhetstid. Liverpool forsøker å gjenskape den tradisjonen som ble brutt da Gérard Houllier ble ansatt i 1998, for å bringe klubben inn i den nye tid. Mye ble oppnådd, men noe seriegull ble det aldri. Så har klubben søkt tilbake til røttene. Dalglish er en manager av den eldre skole. Hans ambisjon er å håndtere spillerne slik han selv ble sosialisert inn i den profesjonelle fotballen for over førti år siden.

I selvbiografien sin forteller han levende om tonen i garderoben; hvordan den slipte bort avvikende atferd og skapte lojale spillere med sterk indre solidaritet. Deler av dette kolliderer kraftig med dagens kulturelle landskap. Kulturen har mange rosverdige sider, men bygger også opp under en tradisjonell maskulinitet som håndterer avvik dårlig. Den bidro for eksempel til at Graeme Le Saux kunne bli utsatt for homohets fordi han leste den halvintellektuelle avisa The Guardian, og den bidrar fortsatt til at det store flertall av engelske toppspillere rekrutteres fra arbeiderklassen.

Kronikken er en forkortet versjon av nyeste utgave av Josimar, som er ute i dag.
Kronikken er en forkortet versjon av nyeste utgave av Josimar, som er ute i dag. Vis mer

Verken FA, sponsorer, medier eller eiere kan leve med en manager og en klubb som står last og brast med en spiller som alle andre mener har gått over streken. Dette er helt uavhengig av sakens fakta, som vi jo ikke kjenner. Det er vel nokså opplagt at Suárez og klubben har fått utvetydig ordre om å beklage episoden på Old Trafford. Klubben hadde (igjen!) tapt mediekampen, og var dermed henvist til å betrakte dommen som ubestridelig, så urettferdig det enn kunne virke.

Supporteres forhold til fotball er ikke lettsindig eller overflatisk. Det er en viktig kilde til identitet, hvor individ, kollektiv og organisasjon inngår i en abstrakt syntese; det vi kaller «klubben». Den som tråkker på Suárez, tråkker på Liverpool, og den som tråkker på Liverpool tråkker også på supporterne. En slik innstilling kan man sukke oppgitt over (særlig med tanke på hvor hets folk i Schaus posisjon av og til mottar), men samtidig er det denne innstillingen som produserer råstoffet til det særegne engasjementet som kjennetegner fotballen.

Kronikken er en forkortet utgave av et innlegg i Josimar 3/12, som kommer ut i dag.