Subgud

Subgud bringer inn Kari Slaatsveen og går over til engelsk.

Selv om det er ting på Subguds tredje album som er noe av det mer spennende de har prestert, låter de omtrent som før. Det vil si småmørk synthpop/ambient med klare åttitallsreferanser - en nostalgihang mange ser ut til å sette pris på om dagen.

Slaatsveen som vokalist fungerer utmerket - sjekk ut den nydelige «Dyslexicon» - og oppleves som en slags slepende femme fatale over Subgudenes smått daterte lydbilde.

Ellers går det i Molvær-aktige instrumentaler med Sjur Miljeteig på sval og nydelig trompet, samt noen litt merkelige låter med tekster som virker, vel, ikke helt mulig å dechiffrere. Det mørke og det mystiske ser ut til å være et slags gjennomgående tema på denne platen, uten at det blir noe påtrengende gothsk over det hele. Heldigvis.

Og den albumtittelen har dere vel stjålet fra Sasha, gutter?