Subjektivt snitt

«Norsk maleri 1945- 2000»: Etterkrigstidas norske maleri er sommerens satsing på Bankplassen - Museet for samtidskunst.

Maleriet har hatt en ledende posisjon i norsk kunsthistorie etter krigen, selv om det tradisjonstunge mediet ble utfordret av andre billedmedier både i 70-åra og på 90-tallet.

Selv med millennieskiftet vel i havn flyter farger og strøk fortsatt over lerretflatene her til lands, og dette er utgangspunktet for utstillingen «Norsk maleri 1945- 2000», som åpnet i Museet for samtidskunst i går kveld. Symptomatisk nok kommer de to siste innkjøpene, Katrine Giævers beslektete billedpar, så å si rett fra galleriveggen til museumsrommet.

Denne malingmettete og visuelt vitale duoen ser så visst ikke ut til å synge maleriets svanesang.

Eckhoffs essay

Mønstringen i museets andre etasje er komponert og montert av førstekonservator Audun Eckhoff, og så personlig preget at utvalget mer får karakter av et subjektivt essay enn en kunsthistorisk dokumentasjon.

Utstillingens undertittel «Samlingen i perspektiv» gir også et vink om prioriteringer, og blir neppe å anse som «Historiens dom» over perioden fra Bankplassen.

Selv om Eckhoff hevder at hans oppsummering poengterer kunstnerskap som i ettertid er mer markante enn andre som samtidas publikum så med større interesse.

Kronologien begynner med krigens slutt, og da kan man umulig overse Arne Ekeland . Han blir også omdreiningspunkt for yngre kolleger som Oddvar Alstad , Arne Bruland , Tore Haaland og Jacob Weidemann. Sistnevntes «De forente nasjoner» fra 1951 knytter an til forgjengerens sju år eldre «Okkupasjon», både ved tettheten i den tragiske tematikken og det mollstemte maleriske leiet.

Men i motsetning til Weidemanns kunstnerskap - som utvalget gir seinere eksempler på - synes Ekeland å ha gått ut på dato i og med krigsperiodens kunst.

Riis i rampelyset

Museet har i sin funksjonstid gjort en velfortjent rehabilitering av Bendik Riis ' arbeider, som både introduserer utvalget med det overdådige «Bendik og Årolilja» og er representert med sin portrettvri på nysaklig maleri. En annen norsk outsider - men med plass i 50/60-åras internasjonale Pariser-skole - var Anna-Eva Bergman , som nå blir en edelmetallglinsende parallell til Weidemanns naturforankrete dialog med høstlig skogbunn og vårbloms-tring. Hennes materialbruk med bladgull og -sølv knytter derimot an til Per Kleiva i neste kunsthistoriske kapittel.

«Et typisk propagandabilde,» sa Eckhoff om Kleivas «Makulert» fra 1980 på pressevisningen: maleriet av et skrikende barneansikt i et dramatisk blaff av svart mot sammenbrytende slagaluminium som utraderes av et rødt kryss.

Propaganda for hva? Afghanistan-krigen var det den gang aktuelle utgangspunktet for motivet av barn som ofres på maktpolitikkens alter. Men «Makulert» kunne like gjerne hengt på gårsdagens stiftelsesmøte for norske Attac som en påminning om de tusener av unger i den fattige verden som blir bytte for globaliseringens kyniske pengeflytting.

I den nyutgitte boka «Øyets ABC» karakteriserer for øvrig Holger Koefoed og Øivind Storm Bjerke det samme Kleiva-bildet som uttrykk for «eit avgrensa, tidstypisk fenomen».

Intimister og surrealister

60-tallet rommet også spirene til en figurativ renessanse som slo ut i tiåret etter, med intimistisk fortegn hos Eilif Amundsen , Svein Strand og Johannes Vinjum , med ekspressiv vri fra Frans Widerberg og surrealistisk klangbunn i Knut Roses og Richard Warsinsk is maleri. Den abstrakte ekspresjonisme Eckhoff etterlyser fins dessuten hos Jan Radlgruber i samme decennium, og når det gjelder hjemlige modernister fra samme periode, er det godt gjort å utelate hele Gruppe 5, som satte Trondheim på kunstkartet.

Eckhoffs nære fortid, 90-åra, ligger nok hans hjerte nærmest, med Arne Malmedal s monokromer og Bjørn Ransve s abstraksjoner på hedersplass i overlyset. Kuratoren har også blikk for samspill av motsetninger som fotobaserte Steinar Jakobsen og Thorbjørn Sørensen s stripemaleri, men det forundrer at museet i sine retrospektive suppleringer ser bort fra Anders Kjærs 30 år eldre hardedge-maleri.

Derimot blir enslige kvinnelige svaler som Marianne Heske og Berit Soot Kløvig fra tidligere decennier fulgt opp av markante jentesignaturer fra siste tiår.

STADIG AKTUELT: Per Kleivas "Makulert" fra 1980 tok utgangspunkt i Sovjets invasjon i Afghanistan, men er like gyldig i den globaliserte økonomiens utplyndring av fattige land.Foto: HARALD FLOR