Subsidier til besvær

I Norge bruker vi mange milliarder kroner i året på subsidiering av sektorer som er ansvarlige for store deler av Norges klimagassutslipp. Landbruket alene blir beskyttet med 20 milliarder kroner årlig. For den samme summen kunne vi fått til en dobling av grunnfondet for fornybar energi, eller vekslet el-avgiften inn i økonomisk støtte for produsenter av utslippsfri energi – og dermed utløst opp mot 30 TWh. Ren energi tilsvarende mer enn 50 Alta-kraftverk ville blitt tilgjengelig på kort tid. Det ville til og med vært penger til overs for å bygge en prototype av en utslippsfri thoriumreaktor, en såkalt rubbia-reaktor.

Regjeringen prioriterer annerledes. Mens de tviholder på pengesekken når det kommer til klimavennlige støtteordninger, pøser de ut et stort – men ukjent – antall milliarder på å sponse klimagassutslipp i Norge. Ukjent fordi Kristin Halvorsen nekter å offentliggjøre listen Finansdepartementet har utredet, som gir en oversikt over direkte miljø- og klimaskadelige subsidier. Stort fordi vi allerede kjenner til noen av subsidiene, og de er enorme.

Kraftkrevende industri står for 25 % av CO2-utslippene i Norge, men mottar samtidig statlig støtte eller avgiftsfritak på mer enn 300 kroner per 1000 kroner bruttoprodukt. Det betyr at for hver tusenlapp industrien «skaper», er den sponset med 300 kroner av staten. Regjeringen jobber (tilsynelatende) for at EU skal tillate staten å fortsatt inngå langsiktige avtaler med industrien som sikrer den enorme mengder elektrisitet til en pris langt under det vi som privatpersoner må betale. Den totale statlige støtten, som vi forbrukere betaler gjennom dyrere elektrisitet enn egentlig markedspris tilsier, er i milliardklassen. Hvordan slår dette ut i et miljøperspektiv? Når kraftprisen går opp i Norge, må vanlige folk spare på strømmen gjennom forskjellige tiltak, ofte enkle investeringer i hjemmet som sparedusj og varmepumpe. Ifølge SFT har ikke industrien gjort noen store endringer for å redusere utslippene. Når de har tilgang på rikelig med kraft til en pris vanlige mennesker kan drømme om, hvilke incentiver har industrien da til å spare? Hvilke regnestykker er det da som sier at det vil være lønnsomt for industribedrifter å investere i kraftsparende tiltak? Jens Stoltenberg som økonom vet svaret inderlig godt: Ingen. Jens Stoltenberg som statsminister og partileder avhengig av penger fra LO, velger likevel å støtte en politikk han vet er med på å redusere verdiskapningen og øke klimagassutslippene.

Transportsektoren i Norge står for ca. 25 % av CO2-utslippene, men økt transport blir likevel støttet av regjeringen på flere ulike måter. Sjøfart og luftfart blir sponset med henholdsvis 600 kroner og 450 kroner per 1000 kroner bruttoprodukt. Hvorfor har traktorer, båter og andre maskiner lavere avgift på diesel enn andre diesel-konsumenter? Hvorfor subsidierer vi hurtigbåtdrift, som ofte går i parallellrute med buss, når denne transportformen er fire ganger verre enn privatbilisme når det gjelder utslipp per passasjerkilometer?

Den desidert største i subsidieklassen er landbruket, som mottar over 700 kroner i statlige sponsormidler for hver tusenlapp som produseres. Den totale regningen forbrukere og skattebetalere i dag betaler, beløper seg til 20 milliarder kroner. Norsk landbruk har et rykte på seg for å være blant de mest miljø- og klimavennlige i verden. Dette er en myte og beviselig feil. Det finnes nok av dokumentasjon på at klimagassutslippene som skyldes norsk landbruk er langt større enn hos landbruket i andre land. For eksempel er det 12,5 traktorer per kvadratkilometer jordbruksareal i Norge, mens tilsvarende tall i USA er 1,2 traktorer og i Brasil 0,3 traktorer. En norsk tomat medfører nesten 4 ganger mer CO2-utslipp enn en importert tomat – inkludert transport. 9 av 10 subsidiekroner i Norge går til kjøtt-, egg- og melkeproduksjon, som er de landbruksvarene som gir størst klimagassutslipp.

Kjøtt og andre animalske produkter medfører langt større klimagassutslipp enn vegetabilske produkter. Samtidig begynner kjøttkonsumet i Norge å bli så stort at det går ut over folkehelsen. Siden 1960 er det fordoblet. I den sammenheng er statlig finansierte reklamebyråer som Matprat.no og Opplysningskontoret for kjøtt blant de mest groteske eksempler på statlig subsidiepolitikk. I fjor, da norske bønder plutselig oppdaget at de hadde produsert mer svinekjøtt enn det norske forbrukere etterspurte, skjøt regjeringen inn en ekstrabevilgning på noen millioner kroner for at Opplysningskontoret for kjøtt skulle kunne kjøpe ekstra reklametid og dermed øke etterspørselen etter svinekjøtt.

Vi gjør dette samtidig som vi stenger fattige land ute fra våre markeder. Bønder i den tredje verden kunne solgt oss kjøtt og andre landbruksvarer som var både billigere og mer miljøvennlig. Hvis Afrika, Øst- og Sør-Asia og Latin-Amerika økte sin andel av verdenshandelen med bare én prosent, ville 128 millioner mennesker kunne løftes ut av fattigdommen. En økning på fem prosent ville gi over 350 milliarder dollar i økte inntekter. Landbruk er selvfølgelig bare en liten del av dette handelsestimatet, men det gjør det ikke mindre betydelig for de menneskene som kunne sluppet å leve i fattigdom hvis vi hadde sluttet med subsidier og tollmurer.

Kraftkrevende industri, landbruk og transport er de tre store sektorene der vi vet regjeringen pøser ut penger på tiltak som bidrar til lavere verdiskapning, og økte utslipp av klimagasser. På toppen av dette kommer altså listen over alle andre subsidier som er miljøskadelige, men som vi ikke får vite hva er. Nå er det ingen som tror at dersom vi fjerner subsidiene til kraftkrevende industri, transportsektoren og norsk landbruk, så vil de forsvinne helt, og sammen med dem norske klimagassutslipp. Det er verken ønskelig eller sannsynlig. Derimot vil alle sektorene effektivisere seg etter ordinære økonomiske prinsipper og dermed bidra aktivt til å redusere utslippene dersom subsidiene faller fra. Det virker unektelig rart at Jens Stoltenberg heller vil øke statens utgifter med noen milliarder for å oppfylle norske klimaforpliktelser gjennom kvotekjøp i utlandet når vi kan komme langt med å redusere utgiftene innenlands med milliarder av kroner som heller kan brukes på miljøtiltak.

Politikk handler om å fordele goder og byrder i samfunnet. Dagens subsidieordninger bidrar ikke til å redusere konsekvensene av framtidige klimaendringer – en byrde for kommende generasjoner, og attpåtil sendes regningen til skattebetalerne. Stort mer usosial går det knapt an å bli.

Når de har tilgang på rikelig med kraft til en pris vanlige mennesker kan drømme om, hvilke incentiver har industrien da til å spare?