Subtil og intens romankunst

Stig Sæterbakkens nye bok, «Selvbeherskelse», er en intenst utforskende roman. At folk mister beherskelsen skjer ofte. Og man skal jo vise følelser. Men hva når selvbeherskelsen er det eneste som hindrer en fra å miste forstanden?

Romanen begynner med at dens jeg-forteller, den middelaldrende arbeideren Andreas, møter den ene av sine to døtre for første gang på lang tid.

«Mens jeg satt der og hørte på henne la jeg merke til en egenhet ved leppene hennes, hvordan leppene klistret seg fast til hverandre på et bestemt punkt ytterst i den ene munnviken når hun snakket. (...) Det plaget meg å se på den, likevel lot jeg meg fullstendig oppsluke av den. Det var noe ved den som ikke stemte... var det derfor?... med det øvrige, som ikke rimte, nei, overhodet ikke, med det jeg ellers tok for å være henne, eller rettere sagt hennes ansikt utad. Det var som den lille og for så vidt uskyldige defekten gjorde noe med selve uttrykket hennes, ga henne et preg av noe... ja, ubarmhjertig, noe helt uten medfølelse, som om hun var rede til å rydde enhver hindring av veien, med hvilke midler som helst. Det skremte meg når jeg så det.»

Behersket

Allerede denne første scenen slår an stemningen og antyder med hvilken behersket kunstnerisk og psykologisk subtilitet Sæterbakken driver handlingen videre i sin fortelling. Her er det de perifere iakttakelsene, de nesten umerkelige bevegelsene, de tilfeldige detaljenes ubønnhørlige logikk, som legger beslag på oppmerksomheten og hele tida truer med å utløse mentale skred som kan ende i raseri og fysisk brutalitet, like godt som i et forknytt ingenting i en spastikers vakuum.

Nærmest som et innfall forteller Andreas sin datter at han og hennes mor skal skilles. Dette innfallet er ett av flere som plutselig melder seg i Andreas, ansikt til ansikt med både fremmede mennesker og hans nærmeste, og som de neste dagene driver hans lammende selvbeherskelse, hans forsøk på å bevare det menneskelige i seg selv, fra skanse til skanse. I romanens nest siste scene står han på sitt eget kjøkken, midt på natta, hans kone ligger og sover:

«Da bestemte jeg meg. Hvis det er en kvinnelig oppleser på nyhetene nå om et øyeblikk forlater jeg henne, da bare pakker jeg kofferten og drar, uten å ta farvel. Men er det en mann går jeg inn og legger meg ved siden av henne, forsiktig, og later som ingenting når vi våkner i morgen tidlig.»

Finslepen

I mellomtida har Sæterbakken langsomt ført leseren igjennom en finslepen og dempet tekst full av desperat avmakt, preget av undertrykt nervøsitet, språklig presisjon og briljante temposkifter som holder leseren på limpinnen, truende forvirring, ikke så lite infam humor, og indirekte litterære sitater fra den europeiske kanon.

Med sin fjerde roman anskueliggjør Sæterbakken sine evner til å skildre noen av de vanskeligst gripbare sidene ved menneskelivet, samtidig som han med stor litterær bevissthet lar sin egen tekst føre en underliggende samtale med flere av vår tids mest framstående modernister, to av dem er østerrikerne Thomas Bernhard og Peter Handke, en tredje er vår egen Dag Solstad. Selv framstår Stig Sæterbakken som en innsiktsfull, selvstendig, og kunstnerisk reflektert romanforfatter med en bok man bare kan gratulere ham med.