Vanity (Denise Matthews) avbildet i 1987, i en periode hvor hun etter senere utsagn visstnok var mest opptatt med å røyke crack sammen med Nikki Sixx fra Mötley Crue. 
Vanity (Denise Matthews) avbildet i 1987, i en periode hvor hun etter senere utsagn visstnok var mest opptatt med å røyke crack sammen med Nikki Sixx fra Mötley Crue. Vis mer

Vanity 6:

- Such a nasty woman!

Hvordan Donald Trumps opptreden i presidentvalgdebatten minnet oss om hvordan Princes uforutsigbare og moderne forhold til kvinnelig seksualitet var tredve år forut for sin tid. 

Herregud for en kaotisk debatt det ble natt til torsdag. Jeg satt og holdt meg våken for å få med meg freakshowet, hadde brygget min beste urtete og småspiste mintyoghurt med sjokoladebiter i. Men det ble nok litt sent, og jeg satt og duppet av rundt 03:00 når sirkuset endelig var igang. Dermed var det bare spredte bruddstykker man fikk med meg, noe som (om mulig!) gjorde hele forestillingen enda mer absurd. «SUCH A NASTY WOMAN». Javel? Indirekte må jeg allikevel få lov til å takke Donald J. Trump. For hans bisarre utbrudd under debatten i Las Vegas (av alle steder) var nok en direkte årsak til at jeg våknet groggy og fortumlet torsdag formiddag med yoghurt i munnviken og en av mine favorittlåter på hjernen;

That's right, pleased to meet you.

I still won't tell you my name .

Don't you believe in mystery ?

Don't you wanna play my game?

Jepp, «Nasty Girl» fra 1982. Av gruppen Vanity 6, den første av nylig avdøde, sårt savnede Prince sin etterhvert svært omfattende rekke av kvinnelige protesjeer. Det sies at han opprinnelig hadde sett filmen «A Star Is Born» og diktet seg selv inn i rollen til Kris Kristoffersen, den etablerte stjernen som skaper karrieren til den unge Barbra Streisand i filmen. Det sies også at han når han møtte den vakre bfilmskuespillerinnen Denise Matthews (som dessverre døde i februar i år, av nyreproblemer pådratt under et hedonistisk åttitall, bare måneder før Prince selv gikk bort), omdøpte henne til Vanity og bygget opp en jentegruppe rundt hennes nye persona som hyperseksuell vamp, var det tenkt som en kvinnelig representasjon av hans egen (fiktive?) identitet som Prince.

Men det finnes også en enklere forklaring. I høstes var jeg på et endags seminar ved Universitet i Oslo, hvor Institutt for Musikkvitenskap sprøtt nok har etablert seg som verdensledende på feltet Prince-forskning, med forskningsleder Stan Hawkins og professor Anne Danielsen i spissen. Gjesteforeleser denne tidlige høstettermiddagen på Blindern var ingen ringere enn Susan Rogers. Idag doktor i «psychoacoustics» og professor ved Berklee, men i sin rolle som lydtekniker for Prince mellom 1983 og 1988 opplevde hun det mange vil betegne som purpurkjempens kreative peak på svært nært hold.

Den engasjerte og frittalende Rogers hadde blant annet en megetsigende kommentar på lur, når omslaget på Vanity 6s ene album fra 1982, før Vanity gikk solo og forlot Prince (og neste protesje (Apollonia) avløste henne) kom opp på Powerpoint-presentasjonen, i avsnittet for Princes utallige sideprosjekter og deres respektive funksjoner som utløp for forskjellige sider av mannens allsidige musikalske visjoner; «Der har du Princes idé om idealkvinnen! Alltid tilgjengelig, kledd i neglisje. Det er en tenåringsguttedrøm!»

Og det er jo sant. Og ingen spesielt progressiv representasjon av «kvinnelighet». Nå var jo den seksuelt frittalende og frigjorte Prince, i hvert fall på åttitallet (før kristendommen og Jehovas Vitner for alvor festet grepet utover nittitallet), forbausende konservativ verdimessig og kanskje også ideologisk/politisk. Høyst ubekreftede rykter skal ha det til at han i sine siste levemåneder var svært fascinert av det politiske programmet og kampanjen til nettopp Donald J. Trump, og man må vel dessverre si at det er ganske lett å tro på. Kremt.

Men det er heldigvis mer der, i uttrykket til Vanity 6, og i «Nasty Girl» spesifikt. Når Susan Rogers etter foredraget skulle forklare meg den unike evnen Prince hadde til å kommunisere med sine kvinnelige lyttere, resonansen sangene hans har spesifikt hos kvinner, viste hun til en annen låt fra omtrent samme periode; «Do Me Baby» fra «Controversy» (1982): «He wanted YOU to do HIM!? At du, som kvinne, tok kontrollen. Hvem andre hadde skrevet noe slikt, før Prince? Og i det lå det også en enorm seksuell selvtillit, å tillate kvinnen å ta kontroll. Som kvinner fant utrolig sexy.»

Og Vanity, som en fiktiv kvinneskikkelse skapt av Prince (i virkeligheten var Denise Matthews en beskjeden gudfryktig jente, som etter noen år i rampelyset med etterhvert tungt rusmisbruk gjenfant barnetroen, og senere ba sine gamle fans om å be Jesus om tilgivelse om de hørte på låter som «Nasty Girl»), var da også nettopp en slik kvinne, sterk og med full kontroll over sin egen seksualitet. Det er da også, svært mildt sagt, en vesentlig forskjell på bruken av ordet «nasty» mellom Donald J. Trump og Prince Rogers Nelson (som på tross av at Vanity er kreditert som låtskriver på platen, skrev all tekst og musikk for gruppen, og også spilte alle instrumenter på skiva -opprinnelig ble den endog innspilt med Princes egen «kvinnevokal» som såkalt guidetrack, og nå som tidligere uutgitte innspillinger etter sigende ganske straks skal ut i stort omfang, kan man jo håpe på at også disse innspillingene slipper ut fra det sagnomsuste hvelvet nettopp Susan Rogers etablerte for Princes mange uutgitte innspillinger).

For Vanity, for Prince, handlet det om å ta tilbake ordet. Om å stå rak i ryggen i møte med nettopp slike idéer om kvinnelighet og kvinnelig seksualitet som nettopp Trumps utbrudd står som en grell illustrasjon av. Vanity var en stolt, nasty kvinne som ikke bøyde ryggen for noen. Selv om hun, kremt, mer enn gjerne kunne legge seg på ryggen for gud, hvermansen og tilfeldige sjømenn.

That's right, it's been a long time

Since I had a man that did it real good

If you ain't scared, take it out

I'll do it like a real live nasty girl should

«Nasty girl» ble aldri noen stor hit, men har definitivt satt sine spor i popkulturen. Som en slags prototype for hvordan senere generasjoner kvinnelige popstjerner fra Britney og «Xtina» Aguilera til Miley Cyrus like deler kynisk og stolt skulle fronte sin egen seksualitet, kanskje. Men også mer direkte -når Janet Jackson «edget opp» imaget sitt og slo gjennom som artist, var hennes gjennombruddssingel «Nasty» med sitt omkved «Oh you nasty boys!» nesten å regne som en slags svarlåt til Vanitys nasty kult- og klubbhit, på toppen av det hele produsert og skrevet av de tidligere Princeprotesjeene Jimmy Jam og Terry Lewis. Den låta fikk igjen sine svarlåter og kopier, som den i grunnen overraskende spreke Samantha Fox-obskuriteten «Naughty Girls Need Love Too». Og apropos Britney -bare hør på trommeprogrammeringen på den The Neptunes-produserte «I'm A Slave 4 U» fra 2001. Det er ikke bare tegnsettingen som var hentet rett ut av boka til Prince (og Vanity 6) der, for å si det sånn.