Sudan - ett år med fredsavtale

Årsdagen for fredsavtalen i Sudan sammenfaller med at det er 50 år siden landet fikk sin uavhengighet fra Storbritannia. Hele 22 av disse årene har vært preget av Afrikas lengste væpnede konflikt. En skjør fred skal voktes.

I DAG ER DET på dagen ett år siden fredsavtalen for Sudan, den såkalte Comprehensive Peace Agreement (CPA), ble undertegnet i Nairobi. Norge og tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson spilte en sentral rolle i prosessen som ledet fram til avtalen mellom Sudans regjering og frigjøringsbevegelsen i sør, SPLM (Sudan People,s Liberation Movement). En 22 år lang borgerkrig ble brakt til opphør. Nå skal en seks års interimperiode lede fram til en folkeavstemning i 2011 om selvstendighet for Sør-Sudan. Sudan har 40 millioner innbyggere, og landet er nesten fem ganger så stort som Frankrike. Sør-Sudan alene utgjør en femdel av hele landet med omkring 8,5 millioner innbyggere. Fredsavtalen er kritisert for at den ble framforhandlet uten bred deltakelse, at lederen for frigjøringsbevegelsen SPLM, avdøde John Garang, var egenrådig og drev fram sine egne ideer. Et uomtvistelig faktum er at det ble fred. Det internasjonale samfunn spiller rollen som garantister for freden, blant annet gjennom massive løfter om økonomisk støtte til oppbyggingen av landet, særlig i sør. En kommisjon under ledelse av den norske diplomaten Tom Vraalsen skal overvåke og rapportere hvorvidt fredsavtalen gjennomføres eller ikke, også når det gjelder det internasjonale samfunns forpliktelser. På ettårsdagen for avtalen ser det ut som om Vraalsen får en krevende oppgave hva angår oppfølgingen av giverlandenes løfter. I 2006 er det også 20 år siden Norsk Folkehjelp begynte å arbeide i Sudan. Vi tok parti i konflikten, med den undertrykte afrikanske befolkningen i sør. Frigjøringsbevegelsen SPLM ble vår samarbeidspartner. Denne bevegelsen utgjør brorparten av de som trer inn i den nasjonale enhetsregjeringen i Khartoum og provinsregjeringen i Juba (den nye hovedstaden i sør). De har ansvar for et landområde så å si uten infrastruktur. Omkring fire millioner mennesker venter på å flytte hjem etter tiår som flyktninger eller internt fordrevne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

UTFORDRINGENE er massive. Det nye Sudan mangler alt: veier, skoler og sykehus. Barn dør ofte av malaria og diarésykdommer som nesten er ukjente i resten av verden. Rent vann mangler, og dette fører til sykdommer som med enkle grep kunne vært unngått. Dessuten har krigen skapt mange pasienter som ytterligere belaster de allerede begrensede helseressursene. For mange mennesker i Sør-Sudan er Norsk Folkehjelps sykehus det eneste eksisterende helsetilbudet. Krigen har i tillegg hindret folks skolegang, og det er et skrikende behov for utdannede mennesker som kan bygge framtidens Sudan. Det er mer enn nok å gjøre i et Sør-Sudan som ligger i ruiner etter borgekrigen. Etter mange tiår med væpnet konflikt gjemmer det seg en usynlig fiende - landminer - som kommer til å drepe folk i årevis, selv om fredsavtalen er undertegnet. Minene må fjernes og infrastrukturen bygges opp. Dersom folk kan bevege seg fritt uten å være redde for miner, vil de trygt kunne dyrke jorda og frakte varene til markedet og på den måten få den lokale økonomien i gang igjen. Siden 2004 har Norsk Folkehjelp drevet minerydding i Sør-Sudan gjennom personell som er rekruttert og lært opp lokalt. I Darfur i den vestlige delen av Sudan lever befolkningen i en humanitær krise. To millioner mennesker er internt fordrevne. Mange bor i flyktningleire og kan ikke reise hjem igjen på grunn av den stadige trusselen om voldelige overgrep. På toppen av alle utfordringene, har den ugandiske opprørsbevegelsen Lord,s Resistance Army skapt frykt og død i de sørligste delene av landet. Det antas at bevegelsen står bak flere angrep med dødelig utfall mot utenlandske hjelpeorganisasjoner den sneere tid. Men til tross for at utfordringene har tårnet seg opp i Sudan, krever en vellykket fred raske resultater. Folk må føle at de får det bedre. Forventningene er enorme til at fredsavtalen vil sikre det store flertallet av fattige sudanere tilgang til mat og helsetjenester i det nye Sudan. Norge har sammen med USA og andre spilt en viktig rolle i fredsarbeidet og må nå bidra aktivt i oppbyggingen for å sikre en vellykket og varig fred som er tuftet på internasjonale lover og menneskerettigheter.

STYRKING AV mediene og rettferdig fordeling av landjorda er to viktige premisser for en konstruktiv utvikling i Sudan. Mediesektoren må utvikles slik at innholdet i fredsavtalen kan formidles på en effektiv og upartisk måte. Dette er nødvendig for å sikre at avtalen oppnår legitimitet i den sudanske befolkningen. Samtidig er det avgjørende å sørge for en rettferdig fordeling av land og ressurser gjennom nye landlover som virker dempende på framtidige konflikter. Norsk Folkehjelp er glade for den klare beskjeden som er sendt fra vår nye regjering om å følge opp det norske engasjementet i fredsprosessen. Kanskje mest synlig var det faktum at Sudan ble det andre landet utviklingsminister Erik Solheim reiste til etter at han tiltrådte. For SPLM i sør betyr en slik synliggjøring mye. Med sine knappe ressurser lener de seg tungt til det internasjonale samfunn som aktive pådrivere og garantister for fortsatt fred.

UNDER DEN STORE internasjonale giverkonferansen i Oslo i april 2005, ble det gitt lovnader om vel 30 milliarder kroner til gjenoppbygningen i sør. Til dags dato er vel 850 millioner blitt innbetalt. Noe av dette misforholdet skyldes praksis og prosedyrer hos de enkelte giverland, men gapet er så stort at det ikke bare forsinker det viktige arbeidet, men også sender sterke signaler om at man ikke står ved løftene sine. FN forsøker å mobilisere 10 000 soldater til en fredsbevarende styrke i Sudan. I første omgang var Norge kun villig til å stille med rundt 30 mannskaper, men nye signaler fra statssekretær Espen Barth-Eide i Forsvarsdepartementet i desember tyder på at tallet blir vesentlig høyere. Dette gleder Norsk Folkehjelp som mener regjeringen må øke bidraget til minst 500 mannskaper, samt ta på seg et betydelig ansvar for å finansiere operasjonen. Vi lever i en uforutsigbar tid, og med store humanitære oppgaver på alle kontinenter. Det må ikke være en unnskyldning for å nedprioritere Sudan. Vi må ikke glemme Afrika én gang til, slik vi gjorde under massakrene i Rwanda i 1994.

I ÅR ER DET 50 år siden Sudan fikk sin uavhengighet fra Storbritannia. De fleste av disse årene har vært preget av konflikt, og den siste borgerkrigen var Afrikas lengste væpnede konflikt med enorme tap både menneskelig og utviklingsmessig. Skulle freden glippe igjen denne gangen, er jeg redd veien tilbake blir særdeles lang og smertefull. Fra norsk side setter vi vår lit til at den nye regjeringen tar et godt grep om stafettpinnen fra sine forgjengere og bærer den fram slik at innbyggerne i Sudan kan se at freden slår rot.