Sudan farligere enn Afghanistan?

FN-STYRKER: Hva er forskjellen på Sudan og Afghanistan? Svar: USA. Mens Norge sender 200 soldater fra Telemarksbataljonen, og har fire kampfly, nesten 300 soldater og offiserer allerede på plass i Kabul, Mazar el Sharif og Meymaneh, har vi overkant av 20 å avse til sult- og borgerkrigsherjede Sudan. FN\'s Generalsekretær Kofi Annan har bedt Norge stille med et betydelig antall offiserer og menige til FN-operasjonen i Sudan. Forberedelsene til å møte denne anmodningen jobbes det nå med i Forsvarsdepartementet. Fremskrittspartiets representant Per Ove Width i Forsvarskomiteen mener Norge bør avslå denne oppfordringen og begrunner avslaget med kapasitetsproblemer i Forsvaret. Mener han at Norges forsvarsevne svekkes ved at vi stiller styrker til disposisjon for et FN-oppdrag i Sudan? Videre hevder Width at fredsoperasjonen i Sudan er for farlig. Dette synspunktet deles av flere pensjonerte offiserer og FN-veteraner.

ER DET MINDRE risikofylt å lete etter medlemmer av Al-Qaida og Taliban i de Afghanske fjellene, enn å bidra til fredsprosessen Sudan? I følge Aftenposten 14. mars var hele den skandinaviske styrken i Maymaneh, Afghanistan i akutt livsfare og kunne blitt utradert hvis de ikke hadde fått hjelp fra britiske soldater. Situasjonen var utvilsomt dramatisk. Samtidig disponerte styrken hjelpemidler som ikke ble brukt, blant annet aktiv støtte fra kampfly som var på plass i luftrommet over byen.Widths militærfaglige bortforklaringer faller på sin egen urimelighet. Holdningen om å støtte USA-ledede Operation Enduring Freedom - og vårt betydelige bidrag til ISAF-styrken i Afghanistan - framfor et mer geopolitisk uinteressant Sudan er av politisk, og prioritert, karakter. Den føyer seg inn i rekken av eksempler på hva som skjer når lille Norge kommer i skvis mellom folkerettslige idealer og realpolitikken til vår viktigste allierte. Men dette handler ikke bare om militærpolitisk deltakelse og gode selskap. Mer grunnleggende handler det om mekanismer og prioriteringer for internasjonal sikkerhet. Norge vil ha godt av igjen å konsultere overordnede (FN-)idealer for global orden, selv i en tid preget av terrorisme, energi - og geopolitikk.

27. DESEMBER 2002 ble avtalen om å bygge den Trans-Afghanske gassledningen undertegnet av Turkmenistan, Afghanistan og Pakistan til en pris av 3 milliarder dollar. Kritikere har hevdet at denne rørledningen var den egentlige begrunnelsen for militæraksjonen mot Afghanistan. Er det tilfeldig at mange militærbaser er bygd i traseen til denne ledningen, hevder de samme kritikerne.Samtidig øker USAs kritikk og skepsis mot FN. Det man ikke må glemme, er at FN er hva medlemslandene gjør den til. FN har fått mye mer robuste og klare mandater til å utføre sine oppgaver i de senere år. FN har pr. i dag ca 70 000 personer engasjert i sine fredsoperasjoner, med stort fokus på Afrika. Som fredsnasjon bør vel vi kunne klare å stille et betydelig antall offiserer, soldater og politifolk til disposisjon for FN? Antallet bør være høyt med tanke på arbeidsmiljø og sikkerhet i operasjonsområdet for det norske bidraget.

MANGE HER HJEMME har ikke glemt de inntrykk som sitter igjen etter FNs rolle på Balkan på 1990-tallet. Det var ikke mandatene som satte en begrensing, men de enkelte medlemslands fortolkning av disse, og dette gjorde FN så ineffektiv i denne konflikten. På samme tid foregikk folkemordet i Rwanda som resulterte i nesten 1 million drepte i løpet av vinteren/våren 1994, uten at denne tragedien fikk særlig fokus her hjemme. Den canadiske Generalløytnanten Romèo Dallaire, som ledet FN operasjonen i Rwanda, så hva som kom og ba innstendig om flere soldater - uten at han fikk det. Medlemslandenes tilbakeholdenhet med tanke på å avgi styrker til dette oppdraget, gjorde det umulig for FN å imøtekomme generalens desperate bønn om hjelp. Det politiske og etiske ansvaret verdenssamfunnet har, gjelder jo ikke bare det man gjør, det gjelder i høyeste grad også det man unnlater å gjøre. La oss unngå et sudanesisk Rwanda.