Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sudbø-saken - en klar systemsvikt

Systemsvikten som i dag gjennomsyrer Akademia og forskningssektoren, har som en av sine viktigste komponenter en utvanning og pulverisering av den enkelte universitetslærers faglige ansvar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN SÅKALTE «Sudbø-saken» har versert i nyhetsmedia en tid, blant annet med en tankevekkende kronikk i Dagbladet av professorene Asle Sudbø og Jan Helge Solbakk. Asle Sudbø er som kjent bror til den nå skandaliserte Jon Sudbø, og dessuten medforfatter på det arbeidet av Jon Sudbø som først ble avslørt som et falsum. 30. juni kom granskningskommisjonens innstilling. Dommen er falt.Selv har jeg bak meg 40 år som universitetslærer i matematikk. I denne tiden har jeg veiledet mange kandidater til ulike universitetsgrader, master og doktorgrad. Jeg har i en periode ledet forskerutdanningskomiteen ved det matematisk- naturvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Bergen, og fremfor alt forelest for og veiledet en lang rekke unge matematikere som i dag har ledende universitetsstillinger.

JEG SKAL INNRØMME at det gjør meg forferdelig vondt å se hvorledes en ung forsker, som med veiledning og støtte i et faglig og menneskelig krevende miljø kunne hatt en lysende fremtid og ytet store fortjenester for samfunnet, i dag står der stemplet som en bedrager. Hva gikk galt, og hva kan vi lære av dette?Utgangspunktet var at Jon Sudbø måtte innrømme fabrikasjon av datagrunnlaget som lå til grunn for en artikkel som var blitt publisert i det prestisjetunge medisinske tidsskriftet The Lancet i 2005. Men granskningskommisjonen innså tidlig at hele Sudbøs vitenskapelige virksomhet fra 1993-2006 måtte granskes. Det dreide seg om minst 38 publikasjoner. Og ikke nok med det, Sudbø hadde medforfattere, hele 60 stykker, ifølge kommisjonen. En av dem er tvillingbroren Asle Sudbø. Disse ble bedt om å komme med en skriftlig forklaring, og det gjorde de alle. I tillegg gjennomførte kommisjonen et omfattende undersøkelsesarbeid, for å bringe på det rene om grunnlagsmaterialet som publikasjonene bygget på er reelt.Konklusjonen ble altså at doktorgradsavhandlingen og det vesentlige av Jon Sudbøs vitenskapelige produksjon fremstår som ugyldig.

NOE AV GRUNNEN til at dette kunne finne sted er ifølge kommisjonen at Jon Sudbø har operert relativt selvstendig. Han har hele tiden vært alene om å ha full kontroll over selve grunnlagsmaterialet. Det rettes kritikk mot hans veileder for manglende aktsomhet og veiledning i stipendiatperioden, dessuten mot Radiumhospitalet for systemsvikt i form av manglende ledelse, opplæring og kontroll. Men kommisjonen har ikke ansett det som sin oppgave å granske «mindre alvorlige former for normavvik».Medforfatterne kan, ifølge kommisjonen, i det alt vesentlige inndeles i to grupper: 1) som underleverandører, og 2) som overordnede garantister (seniorforskere), som alle i liten gradhar bidratt til eller hatt kjennskap til det underliggende datamaterialet.

DET ER HER en må begynne å stille seg kritisk til kommisjonens konklusjoner. At en «overordnet garantist» kan være fornøyd med at det er «liten mulighet, og også liten grunn, til å føre kontroll med grunnlagsmaterialet og hverandres bidrag» fremstår som helt uakseptabelt. Under slike forhold bør en forsker med respekt for seg selv ikke akseptere å stå som medforfatter. Man kan gjerne få takk i et forord uten å stå som medforfatter. Men det er jo ikke meritterende, og gir ikke «uttelling» på siteringsindekser. Ligger det en hund begravd her?«Tillit» mellom medforfattere bør ha sine grenser. Når kommisjonen velger å se «en rekke mindre grove feil begått av flere som må ses i sammenheng» bare som en «systemsvikt, hvor ansvaret faller på institusjonene» må jeg erklære meg helt uenig. Ansvaret ligger hos den enkelte forsker! Men det er også en systemsvikt, og ansvaret faller også på institusjonene.

DET ER IMIDLERTID klart at vi står overfor en systemsvikt. Systemsvikten som i dag gjennomsyrer Akademia og forskningssektoren, har som en av sine viktigste komponenter en utvanning og pulverisering av den enkelte universitetslærers faglige ansvar. Dette er, slik jeg ser det, en konsekvens av at faglig autonomi og demokratisk ledelse i et stadig økende omfang erstattes av administrativ styring under en ansatt ledelse. Denne modellen er sikkert tjenlig innen noen rene forskningsinstitutter, som for eksempel (antar jeg) Statistisk Sentralbyrå og Forsvarets Forskningsinstitutt. Men i dag er den i ferd med å bli hovedregelen ved landets universiteter, regionale høgskoler, etc.Denne utviklingen suppleres ved at faglig status og prestisje i stadig større grad knyttes til antatt objektive kriterier i form av såkalte «bibliometriske data». Det betyr at man teller antall publiserte sider i tidsskrifter på visse lister over godkjente publiseringskanaler («Nivå 1 og Nivå 2»). Det har den fordelen for administrasjonen at man kan rangere forskere og institutter uten å selv å inneha faglig kompetanse. I tillegg kommer så de såkalte «siteringsindeksene». Her kan administrativt personale som selv er uten faglig kompetanse, rangere den enkelte forskers gjennomslagskraft, «impact».

DET ER TO problemer ved dette. For det første sier disse tallene langt fra hele sannheten, og lar seg dessuten forholdsvis lett manipulere av ulike forskergrupperinger og nettverk. Men dessuten, og det er det alvorligste, så begynner fagfolkene selv å tenke som byråkrater: I stedet for å se på hva en forsker faktisk gjør, så klikker men seg inn på siteringsindekser og andre vitale «bibliometriske data». Det er i denne virkeligheten man finner de mange små «normavvik» som hver for seg synes nærmest bagatellmessige, men som samlet representerer et voksende problem. Her finner man også et motiv for at en forsker kan fristes til å kutte hjørner for å skaffe seg et bedre utgangspunkt i bibliometriens verden. Så leder det ene til det andre. Og da kan det gå som med trollmannens læregutt i Goethes «Faust»: «Stor er nøden blitt. De ånder som jeg manet, de blir jeg ikke kvitt!»