BEGRAVER SINE DØDE: Folk begraver et av ofrene etter angrepet på moskeen Bir al-Abed fredag. Antallet drepte er nå oppe i 305, inkluider 27 barn. 128 andre er skadet. (Xinhua/Ahmed Gomaa) FOTO: Xinhua/Sipa USA
BEGRAVER SINE DØDE: Folk begraver et av ofrene etter angrepet på moskeen Bir al-Abed fredag. Antallet drepte er nå oppe i 305, inkluider 27 barn. 128 andre er skadet. (Xinhua/Ahmed Gomaa) FOTO: Xinhua/Sipa USAVis mer

Terroren i Egypt:

Sufiene driver fredelig jihad, men drepes av voldelige jihadister

Terrorangrepet mot en sufimoské i Nord-Sinai fredag er et nytt bevis på at sufiene nå er blitt en av hovedfiendene til den såkalte islamske stat, IS.

Kommentar

Mist 305 mennesker ble drept under fredagsbønnen, av mer enn tretti terrorister som skal ha båret IS-flagg. Dermed gjorde terrororganisasjonen alvor av sine trusler, blant annet fra en IS-kommandant i Sinai. På en IS-nettside i januar gjorde han det klart at Rawda-distriktet der fredagens terrorangrep skjedde, er ett av tre sufi-dominerte områder som skal «jevnes med jorda».

Da IS i 2014 tok kontroll over deler av Syria og Irak, ble sufier mange steder forfulgt. Det gjaldt ikke minst i Deir ez-Zour i Syria, der husene deres ble ødelagt, medlemmer arrestert og lederne pisket. I februar i år ble mer enn 80 sufier drept av en gruppe alliert med IS under en bønn ved graven til en sufi-helgen i det sørlige Pakistan. Og her finner vi en av årsakene til at at sufier må dø; de dyrker helgener. I den «rene» islamistiske verden som IS mener de kriger for, er helgendyrking en dødssynd. Men paradoksalt nok er både IS-terroristene og de fredelige sufiene jihadister.

I Koranen finns det to typer jihad, den store som en den åndelige indre kampen for å være muslim, og den lille som handler om at der er lov å gå til væpnet kamp og forsvare seg som muslim dersom man blir angrepet. De fleste anser den store jihad for å være den viktigste, men det gjelder naturligvis ikke for IS. Men for sufiene er denne indre kampen en av grunnpillarene i deres religiøse praksis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En sufi er en muslim som utøver islamsk mystikk. Det viktige er det individuelle forholdet mellom den enkelte og Gud. Gjennom spesielle ritualer skal man oppnå en enhet med gud, og det er også noe som IS og andre ytterliggående islamistgrupper ikke aksepterer; en muslim skal underkaste seg gud og ikke noe annet.

Sufienes budskap er kjærlighet, fred og toleranse. Dette står i total motsetning til IS-praksisen, med hat, krig og intoleranse.

Sufisme er ikke en egen religiøs trosretning, det finns sufier både innen sjiaislam og sunniislam. De fleste eksperter er enige om at navnet deres stammer fra suf, det arabiske ordet for ull. Det har sammenheng med at sufiene i tidligere tider kledde seg i fattige ullklær, for å vise sin ydmykhet, og kanskje – som noen hevder – i protest mot det overdådige livet kalifene i Damaskus levde. Når sufismen oppsto er usikkert, men det skjedde trolig på slutten av 600-tallet eller begynnelsen av 700-tallet.

Damaskus var lenge et senter for sufismen, der to diametralt motsatte tolkninger av islam så dagens lys i middelalderen. Ibn al-Arabi (1165-1240) kalles «sufismens store lærermester», Ibn Tamiyya (1263-1328) er en av de voldelige islamistenes største ideologer. Hans fundamentalistiske tankegods slo ikke an i Damaskus, men fant veien til ørkenområdene på Den arabiske halvøy, der det lever videre hos wahabiene i Saudi-Arabia. Det er for øvrig uenighet mellom IS og al-Qaida når det gjelder behandlingen av sufiene. For IS er de en av hovedfiendene, for al-Qaida er det Vesten og de troløse Midtøsten-herskerne som er hovedmålet.

Det er uklart hvor mange av verdens muslimer som er sufier. Noen sier 15 millioner, andre mener at de utgjør rundt fem prosent av verdens 1,3 milliarder sunnier og sjiaer. De er inndelt i ordener og brorskap, der det er sterkt fellesskap mellom en lærer og hans elev. Disse brorskapene har i vanskelige tider vært hemmelige, det var ikke minst på den måten islam klarte seg så godt i de sentralasiatiske sovjetrepublikkene under kommunismen.

Sang, dans og spesielt poesi har vært hovedingredienser i sufismen. Den største poeten er Rumi som ble født i Balkh i dagens Nord-Afghanistan i 1207. Rumis tilhengere stiftet Melevi-ordenen, kjent som de dansende dervisjer, i Konya i dagens Tyrkia. Slik slår selvfølgelig ikke godt an hos IS-krigere.

Under Det osmanske riket hadde sufiene en storhetstid. Men også før den tid var viktige muslimske ledere sufier. En av dem var ummayade-kalifen Omar ibn Abdul Aziz (682-720), som trakk sine styrker ut av fjerntliggende områder og sa at han ikke ville erobre mer land. En annen er den legendariske Salah ad-Din Yusuf ibn Ayyub, kjent i Vesten som Saladin. Det var han som sparte de kristne da han gjenerobret Jerusalem fra korsfarerne i 1187.

Av naturlige grunner har heller ikke Saladin en høy stjerne hos IS.

Som sjølerklærte pasifister er sufiene regimetro. Det gjelder også i Egypt, og det er noe av bakgrunnen for at IS nå går til kamp mot dem. For det egyptiske regimet er sufiene langt å foretrekke framfor Det muslimske brorskap, men denne bindingen kan koste sufiene dyrt i tida framover.

Ikke minst har sufiene i Egypt grunn til å frykte konsekvensene etter den militære hevnen over IS etter terrorangrepet fredag. For hvem vil IS igjen hevne seg på?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook