Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sugd av andres bryst

Peter Serck i andres rom.

BOK: Årets roman har Peter Serck lagt til et sykehus, der jeg-personen -   en aldrende maler -   ligger i feberrus og gjenerindrer sitt liv.

Mer spesifikt kjæresten Ane som begikk selvmord, og sin avdøde venn Sivert. Etter pålegg fra Sivert har han hele sitt liv malt svarte bilder («Det finnes for mange vakre bilder i dag.»). Siverts far var nemlig i Stalingrad, og det er denne fortellingen som danner et slags sentrum i boka.

Rytme og språksans

Tematikken her er krigen, Kunsten og det absurde i tilværelsen. Fortellerens egen far var i konsentrasjonsleir under krigen -   men dette våger han ikke si av frykt for å støte Sivert. Eller også den eksistensielle kampen for et eget rom, der tittelen henspiller på at fortelleren hele tida befinner seg i «de andres rom».

Slitt mellom Siverts Stalingrad og den begavede fløytisten Ane, som er redd «kaos», og av John Cage har lært at alle lyder er musikalske. Og det er svært mye godt hos den beleste og intelligente Serck. Et manende gjentakende språk med rytme og språksans, gode bilder og til dels overbevisende typer.

Nesten pinlig

Men om jeg nå skal være litt smålig (og det tillater jeg meg å være med en så etablert forfatter) så går det an å innvende at de beste bildene her er hentet fra andre. Og den manende stilen er så Thomas Bernhard-aktig at det nesten er pinlig. I hvert fall burde Serck spart seg for bernhardske begrep som «såkalte åndsmennesker», og «åndsarrogant holdning».

Nå er vel heller ikke det lille bondelandet Norge nevneverdig plaget av «såkalte åndsmennesker». Og her ligger noe av problemet med boka. Den «europeiske» tematikken til tross, Serck klarer ikke helt å få den til å angå oss. Kanskje fordi det både blir for ullent og for litterært velkjent, der begrepene liksom svirrer: «Og jeg, aner idag at jeg lengtet etter en meningsfylt samtale om det absurde.» Eller den nesten litt hjelpeløse: «Jeg vil bli empirisk nå.»

Litterært tilegnet

Problemet er at eksistensielle begrep som f.eks. «det absurde» ikke framstår som jeg-personens egen opplevelse av absurditet. Bare som et litterært tilegnet bilde, like opplagt og «stort» som andre bilder i boka (Stalingrad, Goya, det svarte maleri osv.) For Serck er ikke redd for å la fortelleren bruke store ord og gester. Snarere dynges de på oss inntil det svimlende. «Historien, sa Sivert. Verdensånden, sa han. Jeg hørte ham kjempe for å tro på den. En høyere fornuft. Og jeg tenkte. Nei. Ikke ånd. Absurd. Ikke utvikling. Bare tid. Og vi sprang. Maoisme, sa Sivert. Åndens materialisme, sa han.»

Kort sagt -   selve tematikken framstår som ikke helt autentisk, og jeg får en mistanke om at det først og fremst er forfatteren Peter Serck som befinner seg i «de andres rom». Slik sett kan boka ironisk nok -   og muligens utilsiktet -   leses som en litterær selvbiografi.

503 Service Unavailable

Error 503 Service Unavailable

Service Unavailable

Guru Meditation:

XID: 544050173


Varnish cache server

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media