Suggererende dødsdans

«Pelotongen hadde tatt oppstilling, ordren ble gitt med fast stemme og skuddene hørtes som ett smell. Men i Benjamin Zambraias ører lød de som en trommevirvel, og han kunne ha sagt i hvilken rekkefølge skuddene fra de tolv våpen foran ham ble avfyrt. (...)

Hans tilværelse ble projisert fra begynnelse til slutt, som en film, mot bindet han hadde foran øynene. Hurtigere enn en kule kunne filmen projiseres nok en gang på innsiden av øyelokkene, i baklengs kino, og begivenhetenes rekkefølge kunne da kanskje virke mer akseptabel. Og enda ville det gjenstå en trevl av tid hvor Benjamin kunne se seg selv igjen her og der i situasjoner han helst ville glemme, og bildene rikosjetterte i kraniets hulrom.»

Intens

Dermed er det hele i gang, orkesteret har stemt sine instrumenter, og leseren trekkes med i en intens, suggererende dødsdans der fortidas spøkelser ikke er til å skille fra håpets siste krampetrekninger. Snart forfølger den altvitende fortelleren den ene skikkelsen, rundt neste gatehjørne snur han seg og forfølger den andre, for rundt neste gatehjørne å forfølge den tredje. Skikkelsene vikles inn i hverandres liv, mens fortelleren forsøker å gi en mulig mening til Benjamins brutale død, noe som kanskje kan godtas som forsoning.

Sentralt i dette forsøket står to kvinner: Castana Beatriz som han i sin forblindende kjærlighet førte til en like brutal død som den som i dette øyeblikk skal bli hans egen. Og Ariela Masé, den unge kvinnen som en dag tilfeldig vekker hans oppmerksomhet og som han er overbevist om må være hans elskede Castanas datter. Selv er Benjamin en aldrende fotomodell, han lever et tomt og meningsløst liv på oppsparte midler fra sine glansdager. Sin store kjærlighet har han aldri lykkes i å glemme, men Ariela skal snart føre ham inn i en klaustrofobisk labyrint han aldri kommer ut av.

Krass

Det er fristende å nøste opp hele historien her og nå, men jeg vil ikke frata leserne den spenningen. Eller for å si det rett ut: Dette er en av de oversatte romanene du bør få med deg denne høsten.

Brasilianeren Chico Buarque er en forfatter med et skarpt blikk, og «Benjamin » er en roman skrevet med stor ømhet overfor en kanskje ynkelig figur som ikke helt mestrer sin tilværelse som avfeldig jetsett, men også for kvinnen som skal bli hans skjebne. Og det er en roman med krass og naglende ironi.