Suggererende jazz

Dave Douglas og hans kvintett tar med seg tradisjonen inn i framtida.

Dave Douglas spiller seg gjennom denne suggererende jazzplata med en melodiøs klarhet som kjennetegner den store jazztrompettradisjonen, og det er langt fra overraskende at han uten forbehold røper sin beundring for Miles Davis. Både repertoaret og arrangementene på denne plata bærer spor av «Kind of Blue»-konseptet.

Med det mener jeg å si at dette er et ensemble-prosjekt, der Chris Potter på saksofon, James Genus på bass, Clarence Penn på trommer og ikke minst Uri Caine på Fender Rhodes elpiano glir sammen i et musikalsk helstøpt bilde. Hver og en av musikerne framhever hverandre gjensidig i et prosjekt som virker både improvisert og arrangert.

Foruten Douglas' egne komposisjoner, er Rufus Wainwright («Poses»), Mary J. Blige («Crazy Games») og Björk («Unison») lagt inn i repertoaret, låter som i disse arrangementene glir uanstrengt inn i helheten, forvandlet fra popsanger til det Herbie Hancock har kalt «nye standardlåter».

Som trompetist er Dave Douglas på vei mot teknisk briljans, enten han presser seg fram med lavmælt sordin, eksploderer i et crescendo eller lar en ballade flyte på ørnevinger gjennom rommet.

For alt jeg vet, blir denne plata en klassiker.