Suicidal debut

Ambisiøst, billedsterkt og mer enn lovende om et 310 meters langt fall.

BOK: Ideen bak debuten til Johan Mjønes er like tragisk som den er god. En ung mann velger å hoppe fra Empire State Building.

Romanen følger de minuttene fallet tar, inntil han lander og forsvinner fra dette livet. Spørsmålet er hvorfor han hopper.

Nedtelling

Boka gir ikke et entydig svar. Annet enn at det ikke finnes et entydig svar. Men det finnes mange mulige årsaker. Disse blir presentert gjennom episodiske utsnitt fra mannens liv. Mjønes opererer med ulike tidsplan: Dagen for selvmordet, som er onsdag 12. 11. 2008. Så en slags nedtelling som begynner uka før. Videre fortellinger fra et år tilbake, da samboeren til hans fortvilelse ble gravid.

Så et sprang til ungdom og fest og ulykkelig fyll. Og endelig erindringsglimt til barndommen i Orkanger, der han som følsom liten gutt skuffer sin velmenende barske far, mobbes på fotballbanen, og i fortvilelse og desperat sorg graver opp kadaveret av sin døde hund.

Novellistisk

Tematikken er med andre ord gjenkjennelig. Det er innfallsvinkelen som gjør at boka skiller seg ut. Og det er mye godt her. Aller best er Mjønes i de mer novellistiske passasjene. Som fortellingen om et julebesøk hos samboerens ulykkelige mor. Og det fryktelige tilbakeblikket til en fatal fest hos en kompis som bodde med sin dypt alkoholiserte far.

Mjønes har også noen vakre poetiske passasjer. Innholdsmessig svakest er det essayistiske stoffet. Her har den ellers så solide debutanten noen overraskende platte refleksjoner: «I aviser og blader, i filmer, serier, overalt møter vi disse følelsene, disse enorme gigantiske ordene: jeg elsker deg.»

Fosse og Tiller

Mjønes er åpenbart influert av blant annet Fosse og Tiller. Han bruker et gjentakende manende sprak som skal virke suggererende: «Og så, med et rykk, reiser han seg opp. Plutselig. Reiser han seg opp. Det er blitt morgen. Plutselig, ble det morgen, og han reiser seg opp.» Det er etter min mening en risikabel form, fordi det tekniske lett blir så tydelig og maniert at det svekker den ønskede litterære virkningen. Slik er det litt for ofte hos Mjønes.

Til gjengjeld er Mjønes en sjeldent billedsterk forfatter. Og så har han en fantastisk evne til å formulere det som ikke kan formuleres. Som i den lammende tausheten mellom de to når hun forteller at barnet er borte. Boka innledes av et nydelig eventyr som er hentet fra filmen «Cinema Paradiso». Filmen er på sin kryptiske måte sentral i denne mer enn lovende debuten.