TILLITSBASERT: «Hva ville skjedd hvis vi tok så mye vi klarte på Turistforeningens selvbetjeningshytter, og aldri la igjen betaling?», spør kronikkforfatter Eivind Trædal. Foto: Solveig Vikene / SCANPIX
TILLITSBASERT: «Hva ville skjedd hvis vi tok så mye vi klarte på Turistforeningens selvbetjeningshytter, og aldri la igjen betaling?», spør kronikkforfatter Eivind Trædal. Foto: Solveig Vikene / SCANPIXVis mer

Suicidale pappfigurer

Få av oss snyter på skatten, og bryter reglene, selv når ingen ser oss. Men det finnes tydeligvis ett område vi ikke kan stole på hverandre.

Debattinnlegg

Hva hadde skjedd om vi alle hadde gjort vårt ytterste for å snyte på skatten? Eller stjålet i butikkene så snart vi fikk muligheten? Hvis samtlige av oss prøvde å smugle sprit over Svinesund? Hva om ingen fulgte trafikkreglene dersom ikke trafikkpolitiet var til stede? Hvis vi tok så mye vi klarte på Turistforeningens selvbetjeningshytter, og aldri la igjen betaling? Hvis vi rasket med oss korga med moreller fra den lille boden ved veikanten på vei utover fjorden fra Odda og råkjørte av gårde mot ferjestoppet?

Trolig ville alt vært dyrere, og samfunnet fattigere. Skatteetaten måtte sjekke hver bidige likning, eller gå glipp av enorme inntekter. Køen til Svinesund ville gått halvveis til Malmö. Det ville vært vanvittig vanskelig å drive en butikk, med vakter og overvåkningskameraer overalt. Vi måtte hatt en enorm politistyrke, Turistforeningen ville snart gå konk, og ingen ville fått tak i moreller i Hardanger uten å for eksempel besøke den ekstremt godt bevoktede butikken i Lofthus. Norge er et land der folk stopper på rødt lys midt på natta uten at det er noen andre biler i nærheten. Vi er et av verdens minst korrupte land. Ingen andre land har en høyere andel som svarer «Folk flest er til å stole på» i spørreundersøkelser. Det gjør oss trolig til et mer velsmurt og langt mindre kostbart land å drive business i enn land der tilliten er på bånn. Det har vært påvist at høy grad av tillit bidrar til økonomisk vekst. Norge er et rikt og vellykket land, ikke bare fordi vi har olje, men blant annet fordi vi kan stole på at de fleste av oss oppfører seg pent det meste av tida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det finnes et område der vi overhodet ikke kan stole på hverandre. Et sted der vi nesten er stolte av å være noen notoriske unnasluntrere og skurker: Når det er spørsmål om å redusere klimautslipp og forbruk som ikke er bærekraftig. Denne uka har Zero-konferansen gått av stabelen i Oslo. Dette har blitt et av årets store høydepunkter i miljøbevegelsen, og miljøstiftelsen Zero gjør en enestående jobb i å samle næringsliv, tenkere til storslåtte samlinger. Miljøbevegelsen kler seg ut som smarte businessfolk og snakker om å utkonkurrere fossilbransjen og skape en ny industriell revolusjon. Kanskje var det de mange fine dressjakkene i lokalet som gjorde at vår nye klima- og utviklingsminister var mest opptatt av bunnlinja i sine taler i Folkets Hus i Oslo. «Det må lønne seg å være klimavennlig» sa vår nye klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft, til stor applaus. Ministeren bedyret etterpå at hun ikke hadde noen tro på «pekefingerpolitikk»: «Regjeringen skal gjennomføre en avgiftspolitikk som stimulerer til mer miljøvennlige valg».

Ingenting kunne glede meg mer enn om denne politikken lykkes. Sundtofts mål er beundringsverdig. Men likevel er det noe som skurrer. Før hennes innlegg hadde vi ettertrykkelig fått innsikt i situasjonens alvor. Forskere fra FNs klimapanel hadde lagt fram de aller mest oppdaterte nyhetene om den dramatiske oppvarminga av kloden, som stadig ikke ser ut til å kunne bremses. Erna Solberg påpekte at dette er en av vår tids største utfordringer, og pekt på at vi i dag styrer mot over fire grader oppvarming, et skrekkscenario som kan gjøre store deler av dagens varme områder nesten ubeboelige i de varmeste periodene. Som i Australia i vinter, der hetebølgen gjorde det umulig å fylle bensin på bilen fordi den fordampet før den kom ned i tanken. Dette skrekkscenariet er langt verre enn et samfunn med kø over Svinesund og uten lett tilgjengelige moreller på vei mot en ferjekai i Hardanger. Norge opplever allerede mer ekstremregn på grunn av klimaendringer, og Gudbrandsdalen vil trolig oppleve større og hyppigere flommer i åra som kommer. Likevel er det altså vanskelig for ministeren å legge til grunn at noen av oss vil bidra til å stoppe denne katastrofen dersom det ikke garantert lønner seg.

Må det lønne seg å ikke kjøre på rødt lys hver gang? MÅ det straffe seg å stjele i butikken? Nei, i så fall ville Norge sett helt annerledes ut. Det overveldende flertallet av oss lytter til vårt indre kompass i hverdagen. Derfor er det på en måte synd når Klima- og miljøvernministeren vår ikke kan føle seg trygg på at vi er i stand til å la være å stjele fra våre egne barn og barnebarn uten skattefritak dinglende foran nesa vår. Eller når alle former for ansvarliggjøring i miljøpolitikken får den dødelige merkelappen «moralisme». Klima- og miljøpolitikken ignorerer det vi vet om vår egen velstand: Et samfunn med gode insentiver fungerer, men et samfunn der folk stort sett oppfører seg riktig uten å kontinuerlig belønnes eller straffes fungerer mye, mye bedre. Som Kari Elisabeth Kaski, nestleder i Zero, sa på slutten av konferansen: «bunnlinja kan ikke være den eneste grunnen til at klima er viktig».

Jeg krever ingen medalje for å følge samfunnets mange spilleregler helt frivillig, det gjør nesten ingen av oss. Bortsett fra hvis noen ber oss om å slutte å stjele fra generasjonene som kommer etter oss, da. Når det er snakk om klimaendringer og samfunnets bærekraft, forvandles vi tilsynelatende til totalt umulige folk. Vi er ikke lenger de samarbeidsvillige, omtenksomme menneskene som gjør et rikt land som Norge mulig, men kravstore figurer som er så enkle i hodet at bare en økonom kunne dikte det opp. Det kan bli dyrt å bestikke og lure økonomenes grådige pappfigurer til å la være å ødelegge kloden barna deres skal arve, og la være å kjøpe varer som bidrar til å stjele knappe ressurser fra andre mennesker. Derfor bør vi ikke gi opp å mobilisere den samme drivkraften som får oss til å legge igjen penger på turisthytter, betale for alt vi har lyst på i butikkene og stoppe på rødt lys midt på natta.