Etter de siste månedenes massedrap har det tilkommet enormt fokus på radikal Islam. Det er viktig, men samtidig må vi ikke glemme hovedårsakene ved massedrapene. Feil diagnoser gir feil behandling og vi vil ikke få bukt med problemet. Det er et underfokus på psykiske lidelser, smitteeffekten av suicidalitet og PR-jag.

I lederen «Ikke alle massedrap er terror», skriver Aftenposten at IS har vært raskt ute med å ta «æren» for noen av angrepene, men at tilknytningen til internasjonale terrororganisasjoner ikke har vært påfallende sterk: «Læringen fra de siste sakene finnes blant annet i erkjennelsen av at både politikere og andre har vært urovekkende raskt ute med å gi IS drahjelp i sin ustoppelige oppmerksomhetssøken. Triste liv som ikke er på vei noe sted, får en pervers form for mening i håpet om internasjonal oppmerksomhet.»

Vi glemmer ofte selve selvmordet bak terrorangrep og massedrap. Samfunnstapere og deprimerte med lav selvfølelse ønsker først og fremst å ta livet sitt. De kan gjøre det alene i det stille som mange dessverre gjør, eller «utvidet suicidalitet». Det vil si at man tar med seg andre mennesker i selvmordet.