Sukkerfritt

Lyden av idétørke.

CD: Da Sugababes i 2000 ga ut singelen «Overload», kom de som et friskt pust på den ellers ganske utvannede Girl Power-arenaen. Keisha Buchanan, Mutya Buena og Siobhan Donaghy var pur unge, så ut som en flerkulturell Benetton-reklame, og hadde en djevel av en fengende popsingel. Det var ingen tvil om at disse jentene burde ha blitt headhuntet til Fagerborg-revyen.

I fjor ga trioen ut sitt andre album, «Angels With Dirty Faces», og de fulgte samme suksessoppskrift som ved debuten. Riktignok var rødhårede Siobhan byttet ut med blonde Heidi Range fra Atomic Kitten, men den musikalske tilnærmingen var fortsatt den samme. Albumet ble ledet an av den briljante hitsingelen «Freak Like Me», i realiteten en bootlegmix av Adina Howards «Freak Like Me» og Gary Numans «Are Friends Electric?». Og Sugababes visste virkelig å melke singlene for alt de var verdt.

Denne gangen kan det derimot se ut til at de har sluppet opp for gode ideer.

Albumet «Three» er nemlig som en bilkø av personlighetsløse og forutsigbare poplåter. De er fortsatt velproduserte og profesjonelt utført, men ingen av låtene kan nå opp til den standarden gruppa tidligere har utvist.

Sugababes varemerke, de småelegante vokalharmoniene, er denne gangen bare formålsløse og ensformige. Det eneste sporet som skiller seg ut er «Conversation's Over» , og det er bare fordi den høres ut som en All Saints-låt.

«Three» er like lite spenstig som suketter i teen.