Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Sukkerspinnarkitektene

Terror er ikke den største trusselen. Vår manglende evne til å fornye samfunnskontrakten er mye farligere.

HØYREPOPULISTER:  Pegida protestmarsj rundt og utenfor rådhuset i Oslo. Pegida demonstrerer mot muslimsk innvandring og påvirkningen fra islam.
Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
HØYREPOPULISTER: Pegida protestmarsj rundt og utenfor rådhuset i Oslo. Pegida demonstrerer mot muslimsk innvandring og påvirkningen fra islam. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

Mandag denne uka: Det er sur kulde, skitten snø og grått lys over Oslos rådhus. Politiet sier 190 mennesker har samlet seg her fordi de er «Patriotiske europeere mot islamiseringen av aftenlandet», bedre kjent under forkortelsen Pegida. Noen har hette over hodet eller skjerf over ansiktet. Mest påfallende er likevel det som mangler: Organisasjon, plan og politikk. Ingen høyttaler, ikke engang en megafon. Ingen paroler som forteller om et politisk program. En marsj som skulle gå fire kilometer i Oslo sentrum, men som i stedet luntet noen hundre meter rundt rådhuset. Ingen ledelse, bare en hovedtaler som «glemte» skuddene i Paris og ellers improviserte. Rundt ham en del kjente skikkelser fra politikkens rasistiske ytterkant, men også noen dusin brave borgere med bedre motiver. Kommende mandag prøver de seg igjen. Er det noe å bry seg om?

Angrepene i Paris var rettet mot jihadistenes to politiske hovedfiender: Den vestlige, sekulære og kritiske offentligheten og det jødiske folk. Første motreaksjon var unison: Forsvar av ytringsfriheten og dens yttergrenser. Alle ville være Charlie. Også de som aldri en gang hadde ropt «bø!». Men bare etter noen dager ble bildet mer tydelig, dvs. ladet av moralsk forargelse over at krenkelser har noen plass i mediene. Det er leit å drepe, men det er også over grensen å utfordre dype religiøse verdier. Disse sukkerspinnarkitektene tror veien til sosial harmoni går gjennom fornektelse av reelle motsetninger og dialog med mordernes åndelige veiledere.

Skal det komme noe godt ut av mordene på tegnere, journalister, politifolk og jødiske gisler, må vi løfte blikket og se i øynene at Europa er i sin dypeste krise siden annen verdenskrig. Det er opplevelsen av fellesskap og tillit mellom folk, stat og grupper som svikter. Arbeidsløsheten er blitt en pest for millioner, statenes gjeld svekker velferdsstaten, innvandring og et nytt sosialt og kulturelt mangfold utfordrer tradisjonelle verdier og posisjoner. På den ene siden har vi en muslimsk minoritet som enten marginaliseres, eller som oppleves som en trussel når den løfter seg gjennom integrering. På den andre siden en betydelig del av befolkningen som føler seg forlatt av den politiske og kulturelle eliten, og som opplever de sosiale forandringene som et farlig angrep på trygghet og egen framtid.

Da er vi tilbake til flokken foran rådhuset. Den kan ikke med noen rett hevde det som er det tyske Pegidas slagord, og som bevegelsen stjal fra den folkelige opposisjonen i DDR: «Vi er folket». Men i Tyskland har Pegidas tydelige motstand mot muslimer og innvandring en betydelig oppslutning. Ifølge ulike meningsmålinger uttrykker mellom en tredjedel og halvparten av befolkningen forståelse for protestene. Innenfor EU har oppslutningen om Europa-prosjektet sunket fra rundt 60 prosent til 30 prosent. Dette gjenspeiles i en ny høyrebølge. Partier som står for nasjonalisme, kulturell identitet og innvandringsmotstand er på frammarsj. Ofte har denne politiske bølgen to organisatoriske uttrykk: Partier som jobber parlamentarisk og demokratisk, og partier og grupper som er langt mer fysiske, autoritære og aktivistiske.

Fascismen er ikke død. I Vesten jobber den med å skaffe seg et nytt handlingsrom. Verdensbildet er det samme som før: En tilstand der det folkelige og etniske fellesskapet trues av ytre fiender. Parallelt er Den islamske staten (IS) vår tids religiøse SS: Henrettelsene av fienden har tydelige likhetstrekk, både teknisk og ideologisk, med grusomhetene og pogromene på østfronten. At antisemittismen forener disse hatgruppene er ingen tilfeldighet. De lever av et tydelig fiendebilde: Vår nasjon/religion er et hjem for oss, men ikke for deg.

Nesten ingen vil si det, men Europas krise er først og fremst et resultat av at den nyliberale markedsideologien har spilt fallitt. Ingen vil ta ansvar for det. Aller minst de som hadde politisk makt til å demontere de sosiale kontraktene i velferdsstaten. Og helt klart ikke investorene som skapte seg formuer på frihet uten snev av ansvar. Politisk er den virkelige fallitten likevel hos venstrebevegelsen som ikke har nok politisk skaperkraft til å vise veien ut av denne farlige situasjonen.