Suksess for Zorro

Det er en stor glede å melde at den maskerte helt, selveste Zorro, er gjenoppstått fra de døde. For å glede nye og gamle fans.

Ja, det er barnslig. Og, ja: Det er en god porsjon nostalgi inne i bildet når jeg velger å heise flagget nesten til topps for denne gammeldagse eventyrfilmen. Men jeg kan ærlig talt ikke huske å ha hatt det så moro på kino siden Indiana Jones hengte opp pisk og hatt for snart ti år siden.

Kinogjengere som forventer intellektuell stimuli kan gå i stor ring utenom. Dette er film for store gutter (og jenter), kinogjengere som fremdeles har stor sans for en interaktiv film-opplevelse: Her er det fritt fram for å komme med opphissede tilrop i actionscenene og bue høylytt (og frydefullt) under klinescenene.

Grunnrisset i historien er det samme som den gang Douglas Fairbanks sr. og Tyrone Power ikledde seg maske og kappe; grimme og griske skurker, noble helter, død, hevn og kjærlighet. Men noe er nytt. Skurken er nærmere den moderne James Bond-skurken, en gærning som ønsker å bli enehersker i et nytt Stor-California. Regissør Campbells forrige film var nettopp James Bond-suksessen «GoldenEye».

Det er også gledelig å registrere at det anselige beløpet som vanligvis går til digitale spesial-effekter her er brukt til stunts av den klassiske sorten. Og til mange velkoreograferte fekte- og ridescener, storslåtte masseopptrinn, flott locationfotografering - kort sagt det vi ser mindre og mindre av i dagens teknisk imponerende, men ofte iskalde effektfilmer.

Antonio Banderas overrasker i tittelrollen. Ikke bare har han utseende, men også store mengder selvironi og upåklagelig komisk timing. Smellvakre Catherine Zeta-Jones matcher ham, både i utseende og eleganse. Til surpomper som ikke ser underholdningsverdien i dette, sier jeg bare: Zvisj, zvisj, zvisj!