Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Suksessen i lomma

Velpolert teaterlek og en showcase for dyktige skuespillere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Les forhåndsomtale av stykket.

I tilfelle du ikke vet det: Kåre Conradi er en stor skuespillerinne. Og Øystein Røger er en sjarmerende gammel fyllik. I tillegg er de to hver et halvt dusin karakterer som sammen laget en stor forestilling på Torshov i går.

«Stones in his pockets» er historien om en filminnspilling i Irland, sett gjennom to statisters øyne.

Kåre Conradi er statisten utenbys fra, en fallert videoutleier som lar seg lokke av 40 pund dagen og mat, mens Øystein Røger er Jake Quinn, med slekt i hvert hus i den lille landsbyen i Irland som amerikanerne har invadert for å lage ekte irsk film.

Salig fryd

I tillegg spiller de to også hver eneste andre rolle i stykket, til sammen et godt dusin skikkelser. Det gjør de ved å kroke knærne, eller la jakka gli ned eller magen ese ut, og de gjør det så godt at det er en salig fryd. I et heseblesende tempo skifter de mellom figurene, og de gjør det så presist at man aldri trenger være i tvil om hvem som er hvem eller når. Disse karakterene lever, og de to imponerer stort. Det gjør også regissør Svein Sturla Hungnes, som har holdt dem innenfor akkurat de riktige grensene i leken.

«Stones in his pockets» har siden premieren i Irland gått sin seiersgang over teaterscenene, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor: en god historie, en billig produksjon (bare to skuespillere!) - og to drømmejobber for de rette skuespillerne. Som her, med Conradi og Røger på Torshovteatret.

Showcase

Scenen er et nakent gulv og fem kasser, rundt scenerommet løper en filmrullbord med ubekymret lyseblå himmel - og i det rommet spilles fortellingen ut: et spill om ambisjoner, pretensjoner, om det falske og det ekte - om diktning og virkelighet.

Dette er ingen dyp fortelling, men den er på alvor: en komedie som samtidig har kraft til å la et tragisk dødsfall styre fortellingens gang uten å sprenge sin form. Innenfor den rammen kan teatret harselere over Hollywood, over underholdningsindustriens iboende hulhet, over livets underlige veier. Samtidig som stykket i seg selv er en velpolert teaterlek, og først og fremst en showcase for dyktige skuespillere. Som her altså får det til så det bare er å gi seg over.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!