Suksessenes pengetyranni

I 60 dager fikk Lars Arrhed lov å være teatersjef i Bergen. Så fikk han sparken. Det er selvsagt en skandale. Men skandalen var at han ble ansatt. At han så ble oppsagt, var bare eneste mulige utgang på tragedien - eller var det farsen?

Styret på Den Nationale Scene ansatte en eksperimentell friscenesjef til å lede et norsk institusjonsteater. Hadde de tatt seg tid til å høre på hva Arrhed faktisk sa, og til å skjønne at han faktisk mente det, hadde de aldri ansatt ham. I 1998 kan ikke norske teatre ta seg råd til slikt. De har ikke råd til å ta sjanser i det hele tatt. I det perspektivet er tilfellet Arrhed bare en svenskehistorie.

  • Tar man en prat med en teatersjef i Norge, hører man ikke mye om kunst. I stedet hører man om penger. Skal en teatersjef i nittiårenes Norge få teatret til å gå rundt, trenger hun eller han fulle hus. Slik blir det «kunstnerisk viktig» stadig å sette opp nyutgaver av femtitallets musikaler. Det trekker jo folk.
  • I dag er det ethvert teaterstyres triste plikt å passe på at institusjonsteatrene er kommersielle nok. Det finnes ikke lenger marginer for feil. Derfor måtte styret i Bergen sparke Arrhed etter to måneder, før han hadde nådd fram til noen premiere, før han fikk vist et eneste eksempel på hva han dugde til. Det er blitt styrenes sure jobb og ansvar å være feige.
  • Hvordan kan teatrene vinne tilbake friheten? I dagens subsidiesystem finnes det bare to løsninger: Enten må myndighetene øke bevilgningene, eller så må teatrene krympes. Det betyr oppsigelser. Myndighetene viker tilbake for den første løsningen, teatersjef og styrer for den andre.
  • Mens støtten til forfattere og billedkunstnere gis uten krav til popularitet eller salg, er støtten til teatrene bundet opp til krav om egeninntekt. Når støtte gis betingelsesløst, er faren at kunstnerne fristiller seg fra publikum og isteden kommuniserer med hverandre i et lukket kretsløp. Kreves det derimot egeninntekt, er risikoen at teatrene bruker energien til å jakte på et betalende publikum. Skulle forfatterne hatt det som dem, ville Kulturrådet krevd at alle bøker måtte selge i for eksempel 500 eksemplarer for at Kulturrådet skulle kjøpe inn sine 1000.
  • Alle subsidieordninger har uønskede bieffekter. Men tida er kommet til å se nærmere på hvordan teatersubsidiene organiseres. Slik det er i dag, er teatersjefene bundet med hender og føtter til billettluka.