SKUFFENDE: Jonas Jonasson har hatt kjempesukess med romanen «Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant». Oppfølgeren er skuffende.
SKUFFENDE: Jonas Jonasson har hatt kjempesukess med romanen «Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant». Oppfølgeren er skuffende.Vis mer

Suksessforfatteren Jonas Jonasson går på en smell

Hans første bok etter «Hundreåringen» skuffer stort.

ANMELDELSE: «Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant» ble en lesersuksess, solgt i over fire millioner eksemplarer på 35 språk.

Forventningene om en ny, fantastisk fortelling av Jonas Jonasson har vært store.

Samme oppskrift
Desto større er skuffelsen. «Analfabeten som kunne regne» er omstendelig, repeterende, overtydelig og uelegant. Man leser og håper i det lengste at nå, nå kan det ikke kan bli verre. Men det blir det, når Jonassen lager glansbilder av — spenn sikkerhetsbeltene —statsminister Fredrik Reinfeldt og den svenske kongefamilien.

«Same, same but different», var Jonas Jonassons mantra når han ble spurt om oppfølgeren. Han har for så vidt holdt ord. Ingrediensene er også denne gang et en finurlig blanding av historiske fakta, ville påfunn og skrudde personer i umulige situasjoner. Tilsatt Jonassons tørrvittige fortellerstemme kunne denne oppskriften resultert i noe spiselig. Men det virker som om forfatteren har gått grundig lei allerede midtveis i tilberedningen.    

Superjenta
Det begynner i apartheidland. I Soweto må lille Nombeko jobbe som latrinetømmer. Kanskje kan hun overleve noen år til i slummen? Kanskje. Men forfatter Jonas Jonasson vil det annereldes. Og en dag er Nombeko så heldig at hun blir overkjørt av en bil. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Suksessforfatteren Jonas Jonasson går på en smell

Men ikke hvilken som helst slags bil, selvsagt. Bak rattet sitter nemlig ingeniør Westhuizen, og han er sjefen for Sør-Afrikas atomvåpenprogram. Og lille Nombeko er ikke hvilken som helst slags slumjente, selvsagt. Hun er superjenta som løser differensiale og diofantiske likninger for den forfyllede atomsjefen. Hvilket i sin tur bringer henne i nærkontakt med en potetbil i Norrtälje og en atombombe på avveie. Samt Carl XVI Gustav, en kjekk kar, viser det seg, og den «rettskafne» statsminister Fredrik Reinfeldt, «et av Sveriges hederligste mennesker».

Ironi? Nei!

Litterært svik
Jonas Jonasson har kanskje bare hatt ambisjoner om å skrive å en ny, underholdende feel good- roman. Men forlaget antyder på bokomslaget at forfatteren vil noe mer; at han har et program.

Jonassons skriver i en tradisjon som i Norden er representert ved Arto Paasilina («Harens år, «Kollektivt selvmord»), Kjartan Fløgstad (« Dalen Portland») og Mikael Niemi («Populærmusikk fra Vittala»). Sosial komedie, politisk og religiøs satire, det pikareske, burleske og karnevalske kan som sjanger spores tilbake til François Rabelais og størelser som Pantagurtel og Gargantua i 1500-tallets Frankrike. En fellesnevner er harselas med alle autoriteter.

Å la hoffnarren omfavne kongen er et litterært svik. Men er Jonassons utropskap egentlig noe å bry seg om? Når det skjer, har fortellingen om «Analfabeten som kunne regne» forlengst gått i oppløsning og forfalt til uformelig farse.