Suksessforfatteren prøver seg på en Pippi

Banalt og anmassende fra mannen bak «Ove».

ANMELDELSE: Elsa er sju år og ikke helt som andre. Hun er supersmart og har bare én god venn, og det er mormor på syttisju som skyter på naboene med paintbullgevær, røyker rullings og er lege helt uten grenser.

Mormor og Elsa har et hemmelig språk, og et eget kongerike som heter «Miamas». Mormor blir syk og skal dø, og da overlater hun til Elsa en bunke brev der hun ber naboene om unnskyldning.

Sverige i miniatyr
Og når Elsa får i oppdrag å dele ut brevene, blir vi kjent med borettslagets allehånde ektefeller, sladrekjerringer, fylliker, kaffedrikkere og kamphunder — et bilde, må vi tro, av dagens svenske samfunn.

Fredrik Backman er en av disse suksessforfatterne som tilsynelatende dukker opp fra ingenting og selger bøker i hopetall.

Hans forrige roman, «En mann ved navn Ove», har satt svensk rekord for pocketsalg i utgivelsesåret med 400 000 eksemplarer. Forlaget spår at «Mormor hilser og sier farvel» blir en ny bestselger.

Med tanke på fenomener som «Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant» og «Analfabeten som kunne regne» av Jonas Jonasson er det slett ikke utenkelig, men likevel vanskelig å forstå.

I likhet med Jonassons bestselgerbøker er «Mormor» et slags forsøk på forsvar for annerledesheten, et utfall mot den politiske korrektheten: «For hvis mange nok er annerledes, må ingen være normal.»

I og for seg en sympatisk innstilling. Bare synd at Backmans litterære nivå er lavt og behagelig.

Ingen Astrid Lindgren
Fredrik Backman er ingen Astrid Lindgren, og Elsas skrudde mormor er ingen geriatrisk versjon av Pippi, selv om forfatteren prøver å få til noe i den retningen.

Dessverre er språket banalt, dialogene anmassende og handlingen uspennende. Dessuten er 400 sider altfor mye:

«Under Britt-Marie og Kents leilighet bor Lennart og Maud. Lennart drikker minst tjue kopper kaffe om dagen, men likevel ser han alltid ut som om han har vunnet noe når kaffen settes på igjen. Han er verdens snilleste menneske, og han er gift med Maud. Maud er verdens snilleste menneske, og hun har alltid nettopp bak småkaker. De bor sammen med Samantha, som sover nesten konstant. Samantha er en bichon frisé, men Lennart og Maud snakker med henne som om hun ikke var det. (...) Mormor sier at de er helt syke i huet, de to der, men Elsa synes ikke det gjør noe hvis man er så snill som de er.»

Hva skal man si om slikt, annet enn at det er dårlig prosa i en tilgjort barnslig stil?