Suksessforfatteren søler det til

God roman som skjemmes av et helt hinsides sluttpoeng.

ALEX SCHULMAN: Kjent mediefigur i Sverige, forfatter av flere biografiske bøker om sin egen familie, nå ute med sin første roman. Foto: Gyldendal
ALEX SCHULMAN: Kjent mediefigur i Sverige, forfatter av flere biografiske bøker om sin egen familie, nå ute med sin første roman. Foto: Gyldendal Vis mer
Publisert

Tre voksne menn, brødre, har reist tilbake til barndommens sommersted. To av dem begynner å slåss så brutalt at tredjemann tror de kommer til å drepe hverandre. Han ringer politiet. Når blålysene trenger gjennom nattemørket, sitter de tre på trappa og gråter. De holder rundt hverandre. Ved siden av dem står morens urne. De skulle spre asken hennes over vannet.

Dette er opptakten til Alex Schulmans roman «Overleverne». Den starter like før midnatt og beveger seg baklengs i løpet av et døgn i juni.

Mellom hvert kapittel i «nåtid» fortelles guttenes barndomshistorie. Pierre er sju, Benjamin er ni og Nils er tretten ved utgangspunktet for tilbakeblikkene. Vi følger Benjamins perspektiv; han er den følsomme fortolkeren. Pierre er den spontale, ukontrollerbare. Nils er den som helst trekker seg tilbake fra «galehuset» som utspiller seg i familien.

Bekjennelser

Dette er første gang Alex Schulman forteller en familiehistorie som er oppdiktet, selv om han i flere intervjuer har kommentert mulige likheter med egne brødre. Tidligere har Alex Schulman utgitt flere bekjennelsesbøker, virkelighetslitteratur, med utgangspunkt i sin egen familie. «Skynda att älska» (2009) om faren, en kjent TV-personlighet. «Glöm mig» (2016) om moren, TV-programlederen Lisette Schulman og hennes alkoholisme. «Bränn alla mina brev» (2018) om morfaren, den kjente forfatteren Sven Stolpe og hans turbulente forhold til hustruen Karin. At den nye boka, «Overleverne», er fiksjon, framgår ikke minst av sluttpoenget, som er helt hinsides. Alex Schulman har åpenbart en dragning mot det sensasjonelle.

Forfatteren er en kjent skikkelse på det svenske mediefirmamentet. I mange år var han en fryktet kjendisblogger, spaltist i Aftonbladet og svært husvarm på den stockholmske utelivsscenen. Flere ganger gjest hos Skavlan. For øyeblikket er han den ene av aktørene i «Alex & Sigge», som angivelig er Sveriges mest populære podkast. Og altså forfatter av en roman som er prisbelønt og solgt til en rekke utland.

Tre brødre

Til tross for en spektakulær CV og et utagerende medieliv er det ingen tvil om at Alex Schulmann besitter et litterært talent. Det framkommer tydelig i «Overleverne», særlig i skildringen av dynamikken mellom de tre brødrene i barndommen. De er konkurrenter, innimellom på grensen til det hatefulle, men de holder sammen i trengte situasjoner. En av de vakreste, og vondeste, scenene i boka handler om kappsvømming.

Guttenes foreldre er giddeløse, «nedsunket i plaststolene sine, tunge av alkohol». De sitter utenfor sommerhuset og ser utover vannet, mens guttene kjeder seg. Så roper faren til samling på stranda og maner til svømmekonkurranse. De skal svømme rundt en bøye der ute og se hvem som kommer først tilbake til land.

Isoporbøya ligger lengre ute enn de trodde. Det blir mørkt, kaldt, og hvem vet hvilke uhyrer som lurer der nede i det svarte dypet. Brødrene blir slitne, stive og redde. En etter en gripes de av dødsangst. De leser frykten i øynene på hverandre. Så nærmer de seg hverandre, finner en felles rytme inn mot stranda og kappløper opp mot foreldrenes plaststoler. Men mor og far har gått inn.

«Der sto de rådløse, brødrene. Tre urolige åndedrett ute i stillheten.»

To tidsplan

Foreldrene er uforutsigbare og kilde til uro hos brødrene. De fyllekjører med barn og bikkje i baksetet og havner i grøfta. Skogen er dyp og trærne høye rundt det isolerte torpet. Veien ut derfra er som «strengen av grus som et ormehull til en annen dimensjon», slik Benjamin ser det.

Tilbakeblikkene til guttenes barndom utgjør de sterkeste partiene av romanen. Dramaturgisk fortelles de mellom hver nåtidssekvens der brødrene møtes i voksen alder, 14 dager etter morens død. Nå skal de oppfylle hennes siste ønske om å vende tilbake til barndommens sommersted. De to tidsplanene bidrar til å beskrive hvorledes barn kan ha vidt forskjellige opplevelser av dramatiske begivenheter, og hvorledes de ulike tolkningene har preget dem resten av livet. En alvorlig ulykke i en trafostasjon i barndommen skal vise seg å se helt annerledes ut i ettertid.

Disse motsetningene er gripende nok i seg selv. Men så viser det seg at Alex Schulman har sølt det til med en helt unødvendig finale som for meg står som et påklistret antiklimaks. Jeg har bladd tilbake og lest deler av boka om igjen på jakt etter et frampek, en mulig ledetråd mot et så oppsiktsvekkende sluttpoeng. Det fant jeg ikke.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer