- «Sult» et mirakel

«Sult»-regissør Henning Carlsen. Her forteller han om filmen.

Henning Carlsen kaller sin egen 40 år gamle filmatisering av «Sult» for et mirakel.

- Filmen ble et mirakel fordi alt klaffet. Fotograferingen var sublim, musikken perfekt, Per Oscarsson spilte fantastisk, filmteamet jobbet optimalt. Og dessuten er jo historien enestående, mente regissør Henning Carlsen (79) da han i går besøkte de sentrale stedene i Knut Hamsuns verdensberømte Oslo-roman (dengang, i 1890, kalt Kristiania).

- Regissøren da?

- Han var bare heldig, smiler Carlsen.

Hel-skandinavisk

Knapt noen filmatisering _ selv i verdensmålestokk _ har holdt seg så godt som 1966-utgaven av «Sult», skutt i sort-hvitt på en tid da filmbransjen hadde gått over til farger. Regissøren var dansk, hovedrolleinnehaveren svensk, og filmen ble i sin helhet skutt i Norges hovedstad Oslo.

I går var Henning Carlsen invitert av Hamsunselskapet på litterær byvandring i jeg-personens fotspor. Etterpå fortalte han de frammøtte tilhørere om hvordan filmen «Sult» ble til, og hvilke grep han gjorde i forbindelse med filmatiseringen rundt om i Oslo i 1965.

- En av grunnene til at filmen fortsatt lever, er at vi gjorde den i sort-hvitt. I farger ville filmen vært død i dag, slår Carlsen fast.

PÅ YLAJALIS PLASS: I går var Henning Carlsen Hamsunselskapets gjest på en litterær byvandring i fotsporene til jeg-personen fra «Sult». Carlsen ses her utenfor St.Olavs plass nr 2, hvor kvinnen med drømmenavnet Ylajali titter ned på jeg-personen fra et av vinduene i andre etasje. - I filmatiseringen brukte vi knapt nok ett autentisk sted fra boka. Logistiske og trafikale hensyn gjorde at vi skjøt scenene i mer avsides strøk av Oslo. Scenen med jeg-personen og Ylajali i vinduet ble filmet i en sidegate til Drammensveien, forteller Carlsen. Foto: KURT T: PEDERSEN
PÅ YLAJALIS PLASS: I går var Henning Carlsen Hamsunselskapets gjest på en litterær byvandring i fotsporene til jeg-personen fra «Sult». Carlsen ses her utenfor St.Olavs plass nr 2, hvor kvinnen med drømmenavnet Ylajali titter ned på jeg-personen fra et av vinduene i andre etasje. - I filmatiseringen brukte vi knapt nok ett autentisk sted fra boka. Logistiske og trafikale hensyn gjorde at vi skjøt scenene i mer avsides strøk av Oslo. Scenen med jeg-personen og Ylajali i vinduet ble filmet i en sidegate til Drammensveien, forteller Carlsen. Foto: KURT T: PEDERSEN Vis mer

Tror ikke den dør

- En annen viktig grunn til at den lever, er at vi gjorde tidsbegrepet så uklart som mulig, og sånn sett unngikk å lage en kostymefilm. Hamsun skrev «Sult» i 1890, med handling i 1890. Med andre ord var det en samtidsroman, ikke en historisk roman.

I vår filmatisering skal det kunne framgå av små detaljer at handlingen foregår i 1890, men vi har ikke understreket dette. Vi valgte bevisst å neglisjere tidsaspektet tildels. I sort-hvitt, og med bare antydende referanser til 1890-tallet, fikk filmen et tidløst preg som gjør at den ikke døde, mener Carlsen.

- Kommer den noensinne til å dø?

- Det er mye som tyder på at når en film lever i 40 år, så kommer den heller ikke til å dø.

Tapte for fransk film

I disse bejublede norske Cannes-tider kan det være greit å repetere at «Sult» skapte voldsom begeistring på verdens viktigste filmfestival for 40 år siden. Per Oscarsson fikk gullpalmen som beste skuespiller. Men prisen for beste film fikk «Sult» aldri. Ifølge Henning Carlsen skyldtes dette et justismord:

- Jeg har i ettertid blitt kjent med mange av jurymedlemmene, og fått bekreftet at det var et juryflertall for «Sult». Men juryen ble manipulert av festivaldirektøren, en fransk film skulle vinne, det var bestemt på forhånd. Dessverre fikk «En mann og en kvinne» gullpalmen. Prøv å se den filmen i dag, sier Carlsen og snøfter inni sitt grå skjegg.

- Det ble heller ingen Oscar-nominasjon?

- Nei, også her ble «Sult» offer for ignoranse. Pakken med filmen kom uåpnet tilbake fra akademiet. Hvorfor vet jeg ikke. «En mann og en kvinne» vant Oscar for beste fremmedspråklige film.

- «Sult» er høydepunktet

Priser eller ikke. Filmelskere over hele verden holder «Sult» for å være et mesterverk. Siden har Henning Carlsen, som er personlig venn med en superregissør som Francis Ford Coppola, jobbet med et utall filmer.

Både danske og internasjonale. (Tidlig på 1990-tallet regisserte han sågar en ny Hamsun-film, «Pan», skutt på Kjerringøy i Bodø.) Carlsen opplevde at alt han gjorde etter 1966, ble målt opp mot «Sult»:

- Standardfrasen er at «dette er en meget god film - men ikke like god som «Sult»», humrer Carlsen. Han er enig selv:

- Sult» er høydepunktet i min karriere. Den beste filmen jeg har lagd. Men størsteparten av æren skal Per Oscarsson ha. Hans intuitive spill gjorde at vi aldri visste hvilken retning han kom til å bevege seg i, hvilke gester han kom til å gjøre. Dette gjorde fotografen årvåken, han lærte seg å følge Oscarssons minste bevegelser. Noe som bidro til å gi filmen det subjektive uttrykket den også skulle ha.

- Opppfatter du «Sult» som som en roman og en film om fysisk sult?

- Det også. Men den handler minst like mye om en sult etter ære, annerkjennelse og evne til å forsørge seg selv.

Slik fant han Oscarsson

At «Sult» i det hele tatt ble film, skyldtes at Henning Carlsen et par år før 1965 jobbet med en svensk skuespiller som var fryktelig tynn.

- Jeg hadde lest «Sult» flere ganger, første gang som 14-åring. Boka levde i meg. Mens jeg jobbet med denne tynne skuespillerenm, fikk jeg det for meg at han faktisk kunne spille den utsultede jeg-personen i «Sult». Vedkommende ville også gjerne, men kunne ikke. Så fikk jeg tips om denne Per Oscarsson. Jeg kontaktet ham, og han gjorde en fantastisk performance for meg. Han overbeviste meg der og da.

Veien ble likevel lang med hensyn til finansiering. Carlsen var selv nødt til å skyte inn penger, og ble dermed medprodusent:

- Det angrer jeg ikke på i dag. Alle filmer som lever i 40 år blir en kommersiell suksess. Også «Sult». Den er nylig kommet ut på dvd, med masse ekstramateriale. Blant annet viktige scener som ble utelatt, strålende nøkkelscener, som pussig nok i sitt fravær løftet fram de små scenene og gjorde filmen til det den er i dag.

Man snakker om behovet for å «kill your darlings». Det var det jeg bedrev på klipperommet i 1965 - jeg fjernet masse. Alt finnes på denne dvd\'en, som er tekstet på hele ni språk og som utgis i Europa, USA og Canada. Forøvrig tok det ett år med omfattende rensearbeid å gjøre filmen oppdatert til 2006-teknologi. Det er gjort et formidabelt arbeid, sier regissøren.

Får hederspris i København

Henning Carlsen vil om et par uker, under Copenhagen International Film Festival 2006, motta «Golden Swan Lifetime Achievement Award» _ dansk films høyeste utmerkelse. I begrunnelsen er «Sult» tungt vektlagt, og vil bli vist på stort lerret dagen etter utnevnelsen.

Samtidig har det danske kulturdepartementet valgt ut 12 filmer som er blitt kanonisert til de beste danske filmene noensinne. «Sult» er selvsagt med, med Henning Carlsen er slett ikke begeistret:

- Seks-sju mennesker har sittet i en jury og bestemt hva som er de beste danske filmene. Hvis seks-sju andre hadde sittet der, ville de valgt annerledes. Pjatt, kaller Carlsen kanoniseringen.

- Men fortjener ikke «Sult» den æren?

- For å si det sånn: Jeg ville blitt forundret om den ikke var der. Men pjatt er det likefullt.

I sitt 80. år, og med heder for livslangt løp rundt hjørnet, er Henning Carlsen likevel ikke ferdig med karrieren. På ingen måte. For tida planlegger han innspilling av Gabriel Garcia Marques\' siste roman, som på norsk heter «Alle mine triste horer», med location på Cuba:

- Manuset er ferdig, finansieringen på rundt 35 millioner kroner ser lovende ut, den grunnleggende research er gjort. Og jeg er i ferd med å lære meg språket, forteller Carlsen. Og lirer av seg en grovkalibret setning på spansk.

FILMENS JEG-PERSON: Svenske Per Oscarsson gjør et brutalt nærgående og intuitivt spilt portrett av den hungrende jeg-personen i Henning Carlsens film fra 1966.