Sult uten CNN?

Mer enn 30 millioner mennesker i Afrika får ikke plass i mediene. Trenger vi en ny Bob Geldof for å mobilisere verdenssamfunnet til støtte for de sultrammede, spør Hilde Frafjord Johnson.

DESEMBER 1984. Band Aid synger «Feed the world, let them know it's Christmas time». Bob Geldof hadde sett de rystende fjernsynsbildene fra sultkatastrofen i Etiopia i en BBC-dokumentar. Verdenssamfunnet var ikke oppmerksom på tragedien som utspant seg på Afrikas Horn, og Geldof bestemte seg for at noe måtte gjøres for å få søkelys på sultkatastrofen. Han samlet et stjernelag av artister, og få uker senere var Band Aid på bena. Geldofs engasjement mobiliserte verden. Millioner av kroner ble samlet inn og bidro til å redde millioner av mennesker fra sultedøden.

Februar 2003. Store deler av Afrika er rammet av tørke og sviktende avlinger. I Etiopia og Eritrea kan 14 millioner mennesker dø av sult. 16 millioner mennesker i det sørlige Afrika står i faresonen. Hundretusener av menneskeliv er i fare i Vest-Afrika. Kontinentet står foran en sultkatastrofe som fryktes å bli verre enn 1984-85, hvis ikke verdenssamfunnet reagerer i tide. Hvordan har dette kunnet skje igjen? Og hvorfor får det så liten oppmerksomhet? Fjernsynsbildene fra katastrofen har uteblitt. Mer enn 30 millioner mennesker i Afrika får ikke plass i mediene. Mer enn 30 millioner mennesker forsvinner i mengden av informasjon.

MER ENN 30 millioner mennesker er rammet av en matvarekrise. Det skyldes flere ulike forhold. I det sørlige Afrika har tørke, ujevn nedbør, flom og sykloner ført til svært dårlige dyrkingsforhold. Samtidig har det vært en manglende politisk erkjennelse av en krise, som har fått utvikle seg det siste tiåret, og politisk uenighet om hvordan krisen skulle håndteres. I Mosambik, Lesotho, Malawi og Swaziland ødela tørken store deler av avlingene. Bøndene mangler såkorn, gjødsel og moderne redskaper. I Zambia og Malawi er krisen i tillegg et resultat av for dårlig satsing på det nasjonale landbruket og på matvaresikkerhet. I Eritrea hører ettervirkningene etter den langvarige krigen med Etiopia med i bildet. På tross av innkomne bidrag i Eritrea er det fortsatt et stort udekket behov ut 2003. Samtidig er store landområder minelagt etter krigen. Et stort antall internt fordrevne flyktninger i landet krever mye ressurser, og flyktningene har liten mulighet til å livnære seg selv. Demobiliseringen av militæret er knapt kommet i gang. Dette betyr at verdifull arbeidskraft i forhold til matproduksjon og vannforsyning er bundet opp i hæren. Å bistå eritreiske myndigheter med å demobilisere hæren, samt rydde landområder for dyrking vil være svært viktig. I Etiopia samarbeider nasjonale myndigheter tett med FN og frivillige organisasjoner. Den nasjonale viljen til å gripe fatt i sultproblemene er tilstede i større grad enn tidligere, og gir håp om å unngå nye repetisjoner av sultkatastrofer i landet. Men mye gjenstår. Dårlig vannforsyning i landbruket og forbud mot privat eiendomsrett til jord minsker investeringsviljen hos befolkningen. Dette bidrar til at landet igjen og igjen er blitt rammet av matvarekriser. Å fremme retten til jord og bidra til bedre vannforsyning vil være viktige tiltak.

STORE DELER AV den arbeidsføre befolkningen i landene som nå erfarer en matvarekrise, er rammet av hiv/aids. I Swaziland er 33 prosent av den voksne befolkningen hivpositive. I Lesotho 31 prosent. De som er rammet vil i mindre grad enn før kunne delta i matvareproduksjonen, mens de som er friske må stelle de som er syke. Å bidra til å bekjempe hiv/aids-epidemien er noe av det viktigste vi gjør for å fremme utvikling. Samtidig som flere land står overfor den kanskje alvorligste sultkatastrofe noensinne, er også de tradisjonelle afrikanske overskuddsprodusentene rammet av dårlige avlinger. Ved tidligere tørkekriser har det vært mulig å trekke på Zimbabwes overskudd av korn. I 2002 produserte landet bare en fjerdedel av normalproduksjonen. Resultatet er at Zimbabwe i dag trenger matvarehjelp til halvparten av sin befolkning. Krisen i Zimbabwe vil vare i flere år fremover, og verdenssamfunnet står her foran en stor utfordring.

Alle landene som er rammet av sultkatastrofen, er blant verdens fattigste, de minst utviklede landene. Selv om tørken er hovedårsak, har det også vært satset altfor lite på matvaresikkerhet og landbruk i disse landene. Sektoren har ikke vært prioritert, hverken av landene selv eller av oss, giverne. I tillegg har hiv/aids-epidemien stor innvirkning. Dette vil vi nå gjøre noe med. Utenriksdepartementet nedsatte i fjor et utvalg som skulle gi råd om en ny satsing på landbruk i utviklingssamarbeidet. Utvalget la nylig frem sine anbefalinger. Disse vil være et viktig bidrag for en ny giv på dette området. Å gi de fattige bøndene produksjonsmuligheter, inntekter og et marked er svært viktig for å sikre en mer stabil jordbruksproduksjon og å unngå nye matvarekriser. En hovedkonklusjon i utvalgets rapport er at det er nødvendig å øke de fattige bøndenes kjøpekraft, gjennom økt markedsadgang nasjonalt, regionalt og internasjonalt, for å få dette til. Norge åpnet i fjor grensene for fri import fra verdens minst utviklede land, 49 i alt. Det arbeides nå med å bistå disse landene i å utnytte den økte markedsadgangen. I de fattigste landene er primærnæringene ryggraden i økonomien. Det er i landbruket størstedelen av befolkningen har sitt utkomme. Svært ofte er landbrukssektoren også viktig for å tjene utenlandsk valuta. I landbruket er det dessuten kvinnene som ofte er hovedprodusenten. Det betyr at vår landbruksinnsats må rettes inn mot kvinner. Skal målene om fattigdomsbekjempelse nås, må det satses mer på utvikling av landbruket. Sultkatastrofen som er under oppseiling, er en kraftig påminnelse om dette.

DE LANGSIKTIGE utviklingstiltakene skal først og fremst bidra til at vi unngår en slik sultkatastrofe på ny. Og la det være sagt: Vi vil ikke tillate at Afrika blir glemt, selv om kameraene ikke surrer. Nå er det behov for øyeblikkelig humanitær innsats. Jeg kom nylig hjem fra besøk i Etiopia, et besøk som gjorde sterkt inntrykk. Etiopia er ett av landene som vil ha behov for betydelige mengder matvarehjelp i tiden fremover. Vi har derfor besluttet å støtte det humanitære arbeidet på Afrikas Horn med 28 millioner kroner. Ytterligere 50 millioner kroner er øremerket humanitær innsats i området. Midlene kanaliseres gjennom nødhjelpsorganisasjoner som har langvarig erfaring fra arbeid med sultkatastrofer: Verdens matvareprogram, UNICEF, Kirkens Nødhjelp, Norges Røde Kors, Care, Redd Barna og Utviklingsfondet. Også i fjor bidro regjeringen med betydelige beløp for å forebygge og bidra til å bedre matvaresituasjonen: Til Afrikas Horn ble det gitt 67 millioner kroner over naturkatastrofebevilgningen og til det sørlige Afrika ble det bevilget 75 millioner kroner.

Det er fortsatt håp om å unngå en kjempekatastrofe på Afrikas Horn, men det haster. I Eritrea er bare 16 prosent av den tiltrengte matvarehjelpen dekket så langt. Også i det sørlige Afrika forverrer krisen seg raskere enn hjelpeaksjonene rekker å følge opp. Malawi, Zimbabwe, Zambia, Lesotho, Swaziland og Mosambik er hardest rammet. Foreløpig har verdenssamfunnet bare bidratt med omtrent 66 prosent av det beregnede behovet. Krisen kan og må avverges. Men det forutsetter større oppmerksomhet om krisen, og et sterkere folkelig engasjement. Bob Geldofs initiativ i 1984 står det respekt av. Trenger vi en ny Geldof for å mobilisere oss alle og verdenssamfunnet til støtte for de sultrammede? Den norske regjeringen vil fortsatt bidra til å hjelpe sultofrene i Afrika. La oss ikke vente til fjernsynsbildene blir uutholdelige. Derfor vil jeg utfordre til nytt folkelig engasjement. Afrika trenger mat og hjelp. Vi har ikke et øyeblikk å miste!