BEGRAVER DE DØDE: Tyrkias statsminister Ahmet Davutoglu og president Tayyip Erdogan under begravelsen av terrorofrene i Ankara torsdag. Foto: Aykut Unlupinar/Anadolu Agency/NTB Scanpix
BEGRAVER DE DØDE: Tyrkias statsminister Ahmet Davutoglu og president Tayyip Erdogan under begravelsen av terrorofrene i Ankara torsdag. Foto: Aykut Unlupinar/Anadolu Agency/NTB ScanpixVis mer

Sultanens håpløse krig

Krigen mot kurderne har gjort Tyrkias president Tayyip Erdogan venneløs.

Kommentar

TYRKIAS statsminister Ahmet Davutoglu var klar i sin konklusjon. De skyldige for onsdagens terroraksjon i Ankara, der 28 ble drept, er de syriske kurderne i YPG. Minutter seinere var tyrkiske fly på lufta for å slippe sin dødelige last over de tyrkiske kurdernes gerilja, PKKs, posisjoner i Tyrkia, samtidig som YPGs posisjoner i Syria ble beskutt fra tyrkisk side av grensa. Fiendebildet var vel etablert. Responsen umiddelbar.

Hvis det var kurdisk terror - hvilket det også godt kunne ha vært - så var det et svar på en krig Tyrkia startet i fjor høst. Det var da Tyrkia sammen med USA kastet seg inn i krigen for å knuse Den islamske staten (IS). Men samtidig startet Tyrkia «krigen i krigen», mot kurderne, i både Syria, Irak, og i Tyrkia selv.

KRIGENE I Irak og Syria har ødelagt mye. De har også bidratt til å rive det tyrkiske nasjonsbyggingeprosjektet til den stadig mer autoritære presidenten Tayyip Erdogan i stykker. Erdogan har avbrutt flere år med forsoning, og erstattet det med konfrontasjon. Å knuse kurderne står nå fram som viktigere enn å bygge nasjonen. Det er grunner til at det er sånn.

KURDERNE legger ikke skjul på sine mål. I Irak har kurderne i flere år hatt sin faktiske uavhengighet fra det som for en god stund siden var sentralregjeringen i Bagdad. I Syria er kurderne i ferd med erobre et sammenhengende stykke land i nord mot grensa til Tyrkia. Området er knyttet til de kurdiske områdene i Irak, og selvsagt til de kurdiske områdene i Tyrkia.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De siste ukene og dagene har kurderne i Syria med stor militær kraft presset på for å forene erobringene i øst og i vest, og ta kontroll også over korridoren mot Tyrkia nord for Aleppo. Det er derfor Tyrkia har truet med å gå inn med bakkestyrker i Syria, ikke for å holde korridoren åpen for flyktninger, men for å stanse at kurderne skal kontrollere et sammenhengende område i nord.

ERDOGANS krig mot kurderne skyldes at kurdernes suksess i det irakiske og syriske kaoset oppfattes som en trussel i Ankara. Kurderne er Tyrkias største etniske minoritet med omlag 14 millioner mennesker, og litt mindre enn 20 prosent av befolkningen. Kurderne er den største nasjonale etnos uten en stat, og det har de gjennom mer en 100 år tenkt å gjøre noe med. Med regimekollapsene i Syria og Irak har de en sjanse de ikke vil la gå fra seg.

Den tyrkiske presidenten kan neppe stanse de kurdiske statsbyggingsprosjektene i Irak og etter hvert i Syria. Erdogans krig mot kurderne handler derfor mer om å male seg inn i et hjørne, enn om å vinne en krig som neppe kan vinnes med våpen.

I STEDET har store deler av verden sett med undring på at det som var Erdogans positive nasjonsbyggingsprosjekt, med høy økonomisk vekst, og åpning mot Europa, er i ferd med å bli et nasjonsknusingsprosjekt. Tyrkia var - sett fra Vesten - det store hvite håp i en del av verden der det ellers var håpløsheten som dominerte. Tyrkia var venner med både Isreal, Iran og Irak, i tillegg til EU, USA og Russland. Krigen i Syria, og krigen mot kurderne, har ødelagt det meste av dette. I stedet for å bli et anker for stabilitet i regionen, er Erdogans Tyrkia i ferd med å bli et stort problem som destabiliserer både Tyrkia selv og nabolandene. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook