Sulten PÅ Livet

Stephen Ackles (31) faller mellom mange stoler på sin første norskspråklige CD etter åtte plater på engelsk.

Som lytter får jeg et problem, for hva slags artist ønsker han å være? Det mest innlysende er at han ikke lenger vil være pianisten, men vokalisten Ackles. Dernest ønsker han å favne en rekke uttrykk, mens han bare streifer innom det han mestrer best; pianorocken han har turnert med siden han var 15.

Det er fint med fornyelse, men han nøyer seg ikke med å være svulstig balladesanger og sukkersøt Norsktopp-artist, heller. «Gifte menn» er overlessa rhythm'n'blues, rockelåten «Få'rei en jobb» er som tatt ut av et Falsk/Mathisen-show, i Glenn Gullis tittellåt høres han ut som en syngende predikant og «Drøm meg dit du vil» kunne ikke vært framført med mer lidelse av Julio Iglesias.

Likevel kunne dette gått sånn tålelig bra- om tekstene hadde holdt mål. Det gjør de ikke. Ackles bommer med en haug intetsigende og til dels pinlig dårlige tekster som klinger dårlig, enten de handler om en livsstil han fornekter («Med Chevy, rock og rom/og de gode gamle 50-åra» fra hans egen «En dråpe 1950») eller føres i pennen av Jan Vincents Johannessen («Engel nummer en/tar rute tjuetre/en buss som går til himmelen» fra «Engel #1»).

Ackles burde rett og slett følge rådet han gir sønnen sin i «Få'rei en jobb»: «Du burde begynne i band og spelle piano»...