Sulten på livet

Isabel Allende fikk øynene opp for kokekunsten da hun skjønte at «en av de få tingene vi menn og kvinner har felles, er sex og mat». Dessuten, som Allende også påpeker, fråtseri og utukt er de eneste dødssyndene som det er en viss stil over.

«Afrodite. Fortellinger, oppskrifter og andre afrodisiaka» er en praktfull gastronomisk og sanselig selvbiografi fra den latinamerikanske litteraturens førstedame. Selvbiografi fordi Allende øser av seg selv, av meninger, anektoder og små, intime innrømmelser. Skillene mellom hennes eget seksualliv og gastronomiske opplevelser viskes ut, uten at det noen gang blir pinlig eller påtrengende. Som femtiåring har Allende få ting hun skammer seg over, hun er vel forbi den fasen i livet.

«Jeg angrer på slankekurene, de lekre rettene jeg har sagt nei takk til av forfengelighet, like mye som de anledningene til å elske som jeg har latt gå fra meg, for å ta fatt på oppgaver som venter, eller av puritansk dydighet,» skriver hun. Gjennom å fortelle om maten hun har spist og mennene hun har elsket, får hun en søtladen mulighet til å gjenoppleve det hele.

Afrodites afrodisiakiske styrke ligger nettopp i fortellingene.

Pirrer

Akkurat som Scheherazade, fortelleren i «Tusen og én natt», trollbandt den grusomme sultanen med sine historier, er Allende en forteller som klarer å fascinere og å pirre appetitten på kroppslig nytelse.

Den magiske realismens ønske om å beskrive det usynlige, passer like godt på mat som på ånder og spøkelser. Smakssansen i hjernen er ikke forbundet med språksansen, det er derfor det er så vanskelig å beskrive hva noe smaker. Allendes frodige fortellerkunst og sanselige metaforer bringer oss vekk fra denne språkløsheten, der de fleste av oss henfaller til beskrivelser av typen «Det smaker litt som eple, bare annerledes».

Støtende

Oppskriftene i boka er i hovedsak skrevet av Panchita Llona, Allendes mor, og mye av boka handler nettopp om morens vidunderlige kokekunst, samt hennes appetitt på menn og mat.

De som i pietistisk selvfornektelse er skeptiske til kroppslige utskeielser, vil finne Allendes uredde lek med tanken på orgier og andre seksuelle utskeielser en smule støtende. På samme måte vil nok pornografen rødme når forfatteren uredd skildrer latterlige menns uforutsigbare svamplegemer, kvinnekropper som mister formen, famlende kjærtegn og komisk kurtisering.

Samtidig er latteren et av de aller beste afrodisiaka. Det vet Allende å benytte seg av. Hun slenger humor, sex, mat og fortellinger i sin store gryte. Og med en mesterkokks sikre grep rører hun det sammen til en bok som etterlater oss tilfredsstilte, men fortsatt sultne på mer.