Sundes mest åpne bok

Bak alle de affekterte gestene en virkelig besnærende roman.

BOK: I et intervju i siste nummer av gratisavisa Natt og Dag understreker vår kulturminister Trond Giske at han setter pris på at offentlige støtteordninger gir forfattere som Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde muligheten til å gi ut bok etter bok, på tross av at de ikke blir lest av flere enn noen få. Eksemplene er det Natt og Dag som kommer med.

En forfatter kan nemlig trenge mange bøker på å modne før han eller hun makter å skrive en bestselger, forklarer Giske. Sånn var det for eksempel med Lars Saabye Christensen.

Gjestmild

Hvis den uttalelsen er dekkende for ministerens litteratursyn, er det kanskje like greit at han framstår som relativt usikker på feltet. La oss slå det fast med en gang: Ole Robert Sunde kommer neppe noen gang til å skrive en bestselger. Siden debuten i 1982 har han framstått mest som norsk litteraturs mest stae modernist; en litterær snobb med lite tid til overs både for uvitende lesere og kulturministrer.

Høstens Sunde-roman kommer neppe til å endre det bildet. La oss likevel glede oss, som Giske, over at han får holde på: Bak alle de affekterte gestene er «Jeg er en åpen bok» en virkelig besnærende roman, både gjestmild, ambisiøs og vakker, til og med selvironisk i partier.

Labyrinter

Som alle gode avantgardister har Ole Robert Sunde ofte fått blandet mottakelse av norske kritikere. I herværende avis er han blant annet blitt anklaget for jåleri og antikommunikasjon, for å være en forfatter som har «gått seg vill i egne tekstlabyrinter».

Etter å ha arbeidet seg gjennom de 497 sidene i «Jeg er som en åpen bok» er det ikke vanskelig å se hvordan sånn kritikk kan oppstå: Boka stiller seg i fortsettelsen av det vagt selvbiografiske prosjektet som har preget Sundes romanforfatterskap, og gjennom 37 omfangsrike kapitler ledes vi fram og tilbake gjennom scener eller tåblåer fra hovedpersonens forhistorie og erindring - noen av dem avgjørende, men mange av dem også tilsynelatende trivielle eller betydningsløse.

Motstand

Mest lesemotstand skaper likevel selve stilen, med den konsekvente andrepersonformen ( «Da din mors fjerne slektning ble nevnt ved navns nevnelse, ble du ikke overrasket ...» , begynner romanen), den manierte bruken av virkelig fremmede fremmedord, og de lange og innfløkte setningskonstruksjonene, med sine utallige innskutte bisetninger, modifikasjoner og eiendommelige verbbruk.

I de passasjene hvor teksten går på tomgang er effekten virkelig ulidelig. Så hvorfor bør vi lese? Fordi det underveis blir stadig tydeligere at ingen annen norsk bok denne høsten gjør de samme tingene, kan de samme tingene, vil de samme tingene som «Jeg er en åpen bok». Sånne ambisjoner - og sånne evner - bør belønnes. I hvert fall med vår tålmodighet.

Familieroman

I lys av den fremmedgjørende stilen er det egentlig slående hvor velkjent selve oppsettet for romanen er: En mor som dør, familiens konflikter som avdekkes av sorgen, sønnens forsøk på å forsone seg med den gjenlevende faren gjennom et omstendelig erindringsarbeid. Det konvensjonelle og skisseaktige ved situasjonen signaliserer igjen at det er i den litterære bearbeidingen av materialet at det meste av interessen ligger, nettopp i romanens idiosynkratiske og vanskeliggjorte språk.

Det som er på spill i Ole Robert Sundes prosa er forholdet mellom visualitet og temporalitet, blikket og tida. Romanens famlende og ofte forkrøplede setninger er et forsøk på å fange inn noe av den relasjonen, i spillet mellom den ytre verden og det mylderet av tidssjikt som inntrykkene derfra hele tida inngår i. Og det er verdt å vente lenge på passasjene i teksten hvor dette forsøket virkelig lykkes.

Sundes setningsøvelser blir plutselig til et fleksibelt og ultraeffektivt maskineri for å avbilde noe av erfaringens dybde, en multitemporalitet helt på grensen av det språket åpner for.

Realisme

I selve romanen er konsekvensen av dette formarbeidet todelt. Dels blir det et grunnlag for å si noe om menneskets historisitet; om øyeblikkets uoverskuelige og skrøpelige relasjon til fortida, til alle andre tidligere øyeblikk. Hovedpersonen, som er offisersønn, grubler stadig over farens krigserfaringer, og krigens bulder - fra Troja og fram til i dag - gjenlyder gjennom hele romanen; en roman som dermed også inneholder noen av de mest livaktige og forvirrede krigsscenene i norsk litteratur siden Dag Solstads undervurderte krigstrilogi fra 70-tallet.

Men dels blir også det løsrevne øyeblikket i seg selv gitt en særegen tyngde. Som i sin seineste essayistikk, forsøker Ole Robert Sunde å løfte fram de ørsmå detaljene, selve grumset i erfaringen, for å se hva de kan si oss. På sitt beste er resultatet en slags hyperrealisme, hvor erfaringsbildene kalles fram med filigransaktig nøyaktighet, og ofte på skremmende livaktig vis.

Mest slående blir den effekten når hovedpersonen fortaper seg i dagdrømmer, og vi som lesere plutselig blir forflyttet til kanoen bak Hjortefot, eller står tett i tett blant hoplitene på den greske slagmarken. Det er så en blir virkelig nysgjerrig på hva Sunde kunne ha utrettet innenfor en konvensjonell eventyrsetting. Jeg tror forsyne meg at jeg ønsker meg en western fra Sunde neste gang. Men selv den blir altså neppe en bestselger.