Super-maksimal sikkerhet?

KRIMINALOMSORG: En etablering av et såkalt sikkerhetsfengsel i Norge vil lede oss inn i en ond sirkel, skriver Thomas Mathiesen.

Justisdepartementet arbeider med en ny stortingsmelding om kriminalomsorgen. Den er planlagt ferdig våren 2008.

Fra departementets side har en rekke initiativ blitt tatt for å forberede meldingen. Blant annet har 8 arbeidsgrupper vært i sving for å presentere et idégrunnlag. Likevel har det, om vi ser bort fra flere initiativ fra KROM – Norsk forening for kriminalreform, vært forunderlig lite offentlig debatt rundt den kommende meldingen.

Med denne kronikken vil vi om mulig bøte litt på det. Vi tar utgangspunkt i to sentrale forslag fra arbeidsgruppene.

På den ene siden: De fleste gruppene går inn for å redusere bruken av fengsel. Dette ser vi som svært positivt. Det er først og fremst de kortere straffene, 3 måneders fengsel eller mindre, som det blir fokusert på. Tre måneder eller mindre ses som for kort tid til å rehabilitere fangene (vi presiserer at KROM ser for sin del heller ikke lengre fengselsstraffer som rehabiliterende), samtidig som skadevirkningene kan være store. Noen ser ut til å ville fjerne ubetinget fengselsstraff under 3 måneder helt. Andre vil ikke gå fullt så langt. Men samlet synes det i hvert fall å være en åpenhet for å redusere de kortere fengselsstraffene.

Forslaget er ikke nytt. For nesten 100 år siden, i 1911, foreslo den britiske innenriksministeren – den karismatiske og senere så kjente Winston Churchill – å gjøre det samme i England og Wales. Resultatet var at etter 1911 sank den britiske fangetallet betydelig, og forble lavt i lang tid (i dag er britiske fangetall på topp i Europa, og stadig stigende).

Vi håper at tendensen blir en realitet og at den blir styrket. Det er imidlertid fare for at realiteten kan bli annerledes. Samtidig med ønsket om å fjerne eller redusere de korte fengselsstraffene, finne vi i en av grupperapportene, fra gruppe 7 som har «sikkerhet» som mandat, et detaljert forslag om å etablere et stort såkalt sikkerhetsfengsel i Norge.

Tanken bringes til de amerikanske såkalte super-max prisons, fengsler med super-maksimal sikkerhet. Antydet kapasitet, 100 fanger, er fastsatt med henblikk på å ivareta antatt økning i den aktuelle målgruppen, som er personer i presumptivt tunge, profesjonelt organiserte kriminelle miljøer, ofte med internasjonale forgreninger. Man ønsker andre kriterier for plassering i et slikt fengsel enn i dagens høyrisikoavdelinger. Ved hjelp av kartlegging og klassifisering, i arbeidsgruppens ord «et evidensbasert kartleggingsverktøy for risiko, behov og responsivitet», skal fanger med den riktige og høye risikoprofilen øremerkes og plasseres i super-max fengslet. At feil vil forekomme, må man ta på kjøpet.

Det opereres med 6 grader av sikkerhet i «kriminalomsorgen» – A til F. A vil si «særlig behov for samfunnsbeskyttelse». Der faller super-max fengslet. F vil si «straffegjennomføring utenfor fengsel» (at F også står for «stryk» er kanskje tilfeldig?).

Antydet kapasitet er som nevnt fastsatt med henblikk på å ivareta antatt økning av målgruppen. Fengslet lokaliseres i et sentralt område «i tilknytning til relevant infrastruktur», herunder en stor politistasjon med kapasitet til å «håndtere et bevæpnet anslag mot anstalten». Tanken på fysisk krig er nær. Fengslet inndeles i små enheter med «et visst uforutsigbarhetsregime», dvs. «uforutsigbarhet i forhold til hvor den enkelte innsatte befinner seg i fengselet». Det etableres en mindre sykehusavdeling for å redusere antallet «kostbare og sikkerhetsmessig problematiske framstillinger og sykehusinnleggelser». Av samme grunn bør det «knyttes et eget fysisk godt sikret rettslokale til fengselet », som vil spare ressurser for politiet (hva vil advokater si til slik symbolsk plassering av et rettslokale?). Fengslet må utstyres med «adekvat perimetersikring og en utvendig buffersone på minst 200 meter». Alt dette vil bidra til «å sikre et nytt fengsel mot helikopterassisterte rømninger» (når hadde vi sist en helikopterassistert rømning?).

Et slikt super-max fengsel vil ha minst fire konsekvenser:

Super-max fengslet vil i helt vesentlig grad styrke en kriminalisert og farlig motkultur i fengselet. Fangekulturer inneholder jevnlig mange positive trekk – evne til å ta ansvar, evne til å samarbeide om felles nødvendige oppgaver, osv. Fengselsregimer verden over har imidlertid mer eller mindre unnlatt å bygge på fangekulturens positive innhold. En rekke eksempler på dette finnes fra Norges nyere fengselshistorie. Selvstendighet, ansvar og evne til samarbeid er blitt møtt med inngrodd mistenksomhet også hos våre fengselsmyndigheter. Dette er i seg selv en utfordring for Justisdepartementet som styrende organ. All forskning og all erfaring tilsier dessuten at jo mer disiplinerende et fengselsregime er, desto mer kriminalisert og farlig blir kulturen. De positive trekk taper terreng. Her er disiplineringen tenkt å bli maksimal og total, med katastrofale følger.

Super-max fengslet vil raskt bli fylt. Dette har ikke å gjøre med de innsattes farlighet i utgangspunktet, men med den iboende tendens til at når fengsler, generelt anstalter, blir bygd, blir de snart fylt eller overfylt. Selve åpningen av et fengsel som det her planlagte vil være med på å definere langt flere personer som superfarlige enn det er dekning for.

Super-max fengslet, med planlagt kapasitet for ca. 100 fanger, vil gi et inntrykk i offentligheten av at vi i hvert fall har så mange helt superfarlige mennesker gående rundt i by og bygd i Norge. Ettersom det blir fylt vil det gi inntrykk av at vi antakelig har flere. Det vil gi inntrykk av at vi lever i et langt farligere samfunn enn vi faktisk gjør. Dette vil i sin tur berede grunnen for flere fengsler, også flere fengsler av super-max typen. Utviklingen vil ta form av en ond sirkel.

Super-max fengslet vil danne en modell for andre fengsler. Dette er et avgjørende moment. Fangebefolkningen vil kanskje bli minsket noe ved at noen med korte straffer, under 3 måneder, ikke lenger får ubetinget fengselsstraff – som sagt en positiv tendens. Men samtidig vil det nye super-max fengslet bli modell for hvordan fangene som blir igjen – og det vil være de aller fleste – skal ha det i fengsel. Alle fengsler vil ikke bli helt som det nye super-max fengslet. Men det er stor fare for at de etter hvert vil likne på super-max fengslet. I dag er ca. 70 % av norske fengsler lukkede anstalter. Med modellen fra super-max fengslet vil de bli mer lukket, særlig etter hvert som fangebefolkningen, av grunner som er nevnt ovenfor, blir definert som farligere enn før. Dette vil bli tilskyndet av at man kan si at man jo har droppet ubetinget fengsel for de ufarlige. Det normale fengselsinnholdet vil nærme seg super-max fengslet.

Av grunner som er nevnt her, vil vi på det sterkeste advare mot forslaget om etablering av et sikkerhetsfengsel. De ganske få virkelig farlige fangene som vi har i Norge, kan vi sikre oss mot på andre måter.