Super sjetterunde

Ikke engang musikernes navn er oppgitt på Kim Hiorthøys grå og hvite superminimalistiske cover.

CD: «Låtene» mangler titler og er nummerert fra «6.1» til «6.6». Muligens uttrykker denne nesten manierte strengheten et ønske om at ingenting må få komme forstyrrende mellom musikken og lytteren, og at den klanglige helheten er viktigere enn enkeltbidragene fra Arve Henriksen (trompet, stemme), Ståle Storløkken (tangenter), Jarle Vespestad (trommer) og Helge Sten (maskiner, produsent).

Greit nok, men spesielt raust og inviterende virker det ikke.

Heldigvis blir alt mye bedre i det øyeblikk musikken setter i.

Spennende reise

En uguidet ferd gjennom Supersilents elektroniske klangverden, ispedd noen akustiske innslag, er stadig en av de mer spennende reiseopplevelsene en lytter kan foreta seg, og i denne sjetterunden er konturene litt mykere, de drømmeaktige sekvensene enda litt mer drømmende og melodiøsiteten nærmere det sakrale enn før. Bare starten på spor tre kan kalles støy, frikoblet fra tonalitet og puls.

Friskt og fritt

I den andre enden av skalaen finnes klare, nynnbare temaer, og til og med ei «gitarlåt» som i partier låter som noe Bill Frisell kunne ha funnet på. Fem lange «spor» og ett kortere gir improvisatorene godt spillerom til å foreta sine tenksomme tonevandringer, og stort sett låter det friskt og fritt for tomgang, selv om også Supersilent innimellom uunngåelig trekker på sin egen musikalske fortid. (Men hvem gjør ikke det etter seks plater.)

I norsk musikk er Supersilent en spesiell plante.

Henriksen, Storløkken og Vespestads jazzbakgrunn er påtakelig i både tilnærming og timing, og forent med den digre, klanglige paletten avstedkommer den tidvis overveldende musikk.

FORSAGTE GUTTER: Supersilent-medlemmene får ikke engang navnene sine trykt på omslaget til sin sjette plate, men her er de: Jarle Vespestad (fra venstre), Arve Henriksen, Ståle Storløkken og Helge Sten.