Superdirigent og Zappa-venn

Med amerikanske Kent Nagano (61) på dirigentpodiet er det stjerneglans over Oslo-Filharmonien denne uka.

INTENS:  Kent Nagano prøver med Oslo-filharmonien, et orkester han har dirigert flere ganger og liker godt fordi «det har en personlighet, en egen måte å spille på som gjør dem ulike så mange andre orkestre». FOTO: TERJE MOSNES
INTENS: Kent Nagano prøver med Oslo-filharmonien, et orkester han har dirigert flere ganger og liker godt fordi «det har en personlighet, en egen måte å spille på som gjør dem ulike så mange andre orkestre». FOTO: TERJE MOSNESVis mer

—Som mennesker går vi igjennom ulike stadier. Vi er lekende barn, vi herjes med av hormonene i puberteten, vi erfarer uavhengigheten som voksne og vi modnes som eldre, sier Kent Nagano og fortsetter:

-Mahlers musikk, som all stor musikk, betyr noe forskjellig for oss på ulike stadier i livet vårt. Det er derfor vi kan vende tilbake til den samme musikken om og om igjen og oppleve den som annerledes hver gang.

Ordene kommer langsomt og veloverveid utplassert på et idiomatisk perfekt engelsk. Men den japansk aksenten er hørbar til tross for at mesterdirigenten er født, oppvokst og utdannet i California. I kveld og i morgen kveld leder han nok en gang Oslo-Filharmonien — adagioen fra Mahlers ufullførte symfoni nr 10, Ravels «La valse» og Brahms' klaverkonsert nr 1 med et annet stort navn, Rudolf Buchbinder, som solist — og ordene om musikkopplevelse faller i en høyttenking om hvordan vi «bør» lytte til Mahler.

Skal vi som publikum nærme oss adagioen som «ren» musikk, løsrevet fra en hver sammenheng, eller som «biografisk» og speilende komponistens dramatiske livssituasjon da den ble komponert?

Begrense eller øke
—Det der er et stort spørsmål, sier Nagano. —Knytter vi et musikkverk til en bestemt historie, kan det begrense lytteropplevelsen. Knytter vi det til flere, kan det øke forståelsen. Mahler komponerte denne adagioen i 1910, og hva er det vi hører? Et menneske fylt av indre kaos fordi kona er utro samtidig som han har fått vite at han har en hjertelidelse og sannsynligvis har kort tid igjen å leve? Et samfunn, det tysk-østerrikske keiserriket, på randen av krig og sammenbrudd? En komponist som stanger mot grensene for tonaliteten etter å ha vært trofast forankret til den romantiske musikkens harmoniske prinsipper i alle år?

—Hva tror du?

—Vi vet ikke. Jeg tror at for alle som skal tolke musikk, er det viktig å vite så mye som mulig om de sammenhengene musikken springer ut av. Men publikum skal ha frihet til å innbille seg hva de vil. Leonard Bernstein sa at musikk skal være et kunstverk, noe abstrakt som kan trekke lytterne til flere dimensjoner, ikke bare én. Det tror jeg er riktig.

- Mahler døde kort tid etter at han var ferdig med adagioen. Men om han hadde levd så lenge at han hadde rukket å fullføre den 10. symfonien, og kanskje også en nummer 11, 12 og 13, tror du han da ville ha beveget seg over i atonaliteten?

- Det er veldig vanskelig å spore en slik linje. Vi ser hos så mange skapende kunstnere, kanskje særlig innen bildekunsten, at de uten tydelige forvarsler kan gå i helt nye retninger. Tenk på Picasso og Klimt, eller en komponist som Messiaen.

Vi vet at Mahler var svært oppmerksom på hvordan hans yngre kollegaer Webern og Schönberg var i ferd med å endre harmonibegrepet dithen at det ikke lenger ville eksistere på den måten det hadde gjort gjennom hele 1800-tallet. Men samtidig ville Mahler vært en eldre mann på den tida da han kunne ha komponert symfoni 11, 12 eller 13. Han var født mot slutten av den store, romantiske tradisjonen, og jeg tror denne tradisjonens språk ville ha fortsatt å være en del av ham.

Men noe annet vi kan lure på, er jo hva Mahler ville ha sagt om neo-romantikken på slutten av det 20. århundre og komponister som John Adams og Philip Glass.

Penger og kutt
- Et helt annet spørsmål: Du har ledet tunge orkester- og operainstitusjoner på begge sider av Atlanteren. Er sjefsrollen i Nord-Amerika ulik den i Europa? For eksempel med tanke på å skaffe penger?

 - Vel, jeg har aldri opplevd lykken ved å arbeide i en institusjon med så trygg økonomi at det ikke var nødvendig å skaffe kapital hele tida. Og selv om finansieringen i USA ikke er basert på offentlig støtte som i Europa, men mye mer på filantropi, opplever jeg ikke forskjellen som så stor i praksis. Alle som er involvert i ledelsen av et orkester eller et operahus må påta seg et ansvar for finansieringen.

- Din kollega Daniel Barenboim sluttet som sjefdirigent i Chicago for noen år siden fordi han ikke orket å bruke så mye tid og krefter på å skaffe penger, og så lite på kunstnerisk virksomhet?

- Det er alltid en fare for at sånne situasjoner kan oppstå, og det er ikke bra. Men mye avhenger av i hvilken grad organisasjonen godtar at sjefdirigenten av og til sier «Nei, nå må jeg få konsentrere meg om å lage bra musikk, jeg kan ikke delta på det innsamlingsarrangementet.»

Da jeg var ved operaen i Los Angeles, var Placido Domingo direktør der, og han forstod sånt, i tillegg til at han skjønte når han selv måtte si nei. I Montreal, der jeg har vært sjefdirigent i 10 år, er situasjonen litt annerledes på den måten at når jeg foreslår noe visjonært og dyrt for symfoniorkesterets styre — en ny Beethoven-syklus, et nytt konserthus, en landsomfattende orkesterturné — blir jeg møtt av stor og ekte entusiasme. Jeg får høre «strålende, Mr. Nagano, du har helt rett», men dessverre etterfulgt av et like entusiastisk «skaff pengene og sett i gang».

- Du har nettopp avsluttet en lang periode som kunstnerisk leder for operaen i München, merket du den økonomisk krisa der?

- Ja, vi har måttet ta flere budsjettkutt, noe som ville vært uhørt for 25 år siden. Nå skal jeg til operaen i Hamburg, og det er ikke enkelt der, heller. Myndighetene der strever for å unngå kutt, men de blir stilt overfor umulige valg: Penger til opera eller til nytt sykehus, nye skoler, vedlikehold av veier? Det er mager trøst at situasjonen er enda verre i sør-Europa, der den økonomiske krisa også fører til kulturelle identitetskriser i tillegg til alt annet.

Optimalt i Oslo
- Du har gjestet Oslo-Filharmonien flere ganger siden du debuterte der med Mahlers 8. symfoni i 1991. Da hadde Mariss Jansons formet orkesteret i over 10 år. Etter 2000 har det hatt flere sjefsdirigenter, merker du forskjell på orkesteret da og nå?

VERDENSBORGER:  Kent Nagano er tredje generasjon japansk-amerikaner, med hjem i fire byer og verden som virkefelt. FOTO: TERJE MOSNES
VERDENSBORGER: Kent Nagano er tredje generasjon japansk-amerikaner, med hjem i fire byer og verden som virkefelt. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

- Det er ikke så enkelt som det. Jeg har alltid følt at Oslo-Filharmonien har sin egen personlighet, en egen måte å spille på, og at det springer ut av noe mer enn sjefdirigentrekka. Å ha en egenstemme er veldig bra i en globalisert verden, og fantastisk for en dirigent å få jobbe med. For meg virker det som om Oslo-Filharmonien er godt balansert generasjonsmessig, noe som betyr at noen eldre slutter, at noen yngre kommer inn og at du slipper situasjonen der 90 prosent av orkesteret er skiftet ut i løpet av en kort periode.

Den typen gradvis fornyelse med flere generasjoner i orkesteret er viktig. Da får du inn unge musikere med den spesielle ungdommelige energien og teknisk virtuositet — sånn er det alltid — og beholder samtidig den lange erfaringen og dype forståelsen av stil og repertoar som bare de eldre musikerne besitter. Denne kombinasjonen er optimal, og jeg mener å se den i Oslo-Filharmonien.  

Pop-forbud
—Selv vokste du opp i California på 60-tallet, da vi andre trodde California var ett eneste stort rock'n roll-laboratorium. Hvorfor endte du som dirigent og ikke på the Fillmore i San Francisco med en Stratocaster?

Latter:— 60-tallets California hadde to kommersielle hovedansikter. Først var det sol, surfing og Beach Boys i Malibu og Santa Monica, seinere hippietida i San Francisco og studentopprøret på Berkeley. Jeg gikk glipp av begge deler!

- Hvorfor?

- California har en lang kyst, akkurat som Norge, og jeg vokste opp i Morro Bay, en liten by på en røff del av kysten. Der bodde det 1900 mennesker, de fleste var fiskere eller bønder, og hvert år var det noen som ikke kom tilbake fra sjøen. Bondeyrket, i et område der fjellene møter havet, var nesten like farlig, og foreldrene mine var bønder. Det vil si, begge var universitetsutdannet, men måtte si farvel til storbydrømmen og karrierer som arkitekt og mikrobiolog/pianist fordi sjukdom i familien gjorde at de måtte overta gården.

Jeg vokste opp med to høyt utdannede og svært beleste foreldre som tilbrakte dagene på en traktor, en høyst uvanlig kombinasjon. Mor var pianist, men alle i familien spilte ett eller annet, vi hadde huskonserter, og som fireåring ble jeg sendt til en pianolærer: Han var en flink professor som hadde måttet flykte fra München under Hitler-tida, og som du skjønner, var pianoutdannelsen min ganske streng og brutalt disiplinert.

Moren min forbød popmusikk i huset. Hun mente at popmusikk var bortkastet tid, og jeg glemmer aldri da vi så på et tv-program, «The Late Night Show» med Johnny Carson, og han hadde invitert Frank Zappa og The Mothers of Invention. Mamma kastet ett blikk på skjermen, slo av og sa: «Sengetid!» Vi fikk ganske enkelt ikke lov til å delta i den kulturen.

—Følte du deg berøvet noe?

—Ja! Der jeg satt med Mozart og Beethoven mens jeg så vennene mine surfe nede på stranda føltes det helt absurd. Og seinere...jeg ville ha elsket å høre på Beach Boys, være hippie, akkurat som de eldre søskenbarna mine, men fikk aldri lov. Og fordi vi bodde så isolert, fantes det ingen «shopping mall» der vi ungene kunne henge, og det var aldri noen rockekonserter i Morro Bay.

Jeg syntes foreldrene mine var fryktelig trangsynte, men i dag er jeg takknemlig for at de sørget for at jeg fikk tilegnet meg ferdigheter og kunnskaper som kunne være med meg hele livet. Jeg mener: Uansett hvor glad du er i Beach Boys, er det en grense for hvor mye de kan utvikle deg som menneske.

—Mor til tross: Du har dirigert mye Zappa-musikk, både på plate og på konserter?

—Det var 25 år seinere. Men jeg har fortsatt kontakt med Zappa-familien og snakket faktisk med sønnen til Frank, Dweezil, for bare noen dager siden, slutter Kent Nagano.