PINLIG: Storsatsingen «Venom» har både frivillig og ufrivillig humor, men dessverre mest av det siste. Video: Sony Pictures Entertainment Vis mer Vis mer

Anmldelse Film «Venom»

Superhelt-skrekkomedien «Venom» er verken skummel eller særlig morsom

Og slagsmålene på slutten er en slimete grøt.

«Venom»

2 1 6

Action/eventyr

Regi:

Ruben Fleischer

Skuespillere:

Tom Hardy, Michelle Williams, Riz Ahmed, Jenny Slate

Premieredato:

5. oktober 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Venom»

«Superheltfilm som virker som om den er laget i panikk»
Se alle anmeldelser

FILM: Å lage skrekkfilm og komedie krever timing og tålmodighet.

Denne skrekk-sci-fi-komedien virker imidlertid laget i panikk, etter at noen har romstert rundt i det enorme huset som er Marvels tegneserieunivers, på jakt etter en ny filmsuperhelt, og endt opp i det dunkle hjørnet der man finner Venom, som herjet rundt i stripene på åttitallet; en skiftende skikkelse som snart var snill og snart ikke så snill.

Ispedd romvesen

«Venom» forteller om hvordan denne superhelten blir til, ved at den uforutsigbare gonzojournalisten Eddie Brock (Tom Hardy) kommer i kontakt med et grådig stykke utenomjordisk liv, en symbiot som trenger seg inn i kroppen hans.

Plutselig har Eddie krefter og lyster han ikke har hatt før. Dermed kan han også slå tilbake mot magnaten Carlton Drake (Riz Ahmed), en av disse stormannsgale mogulene som er tiltalende åpen om at han ser på seg selv som Vårherre.

Stivnet ansikt

Symbioten overrasker Eddie ved å vite alt om ham, fordi «jeg er inne i hodet ditt», før han ikke vet noen ting, slik at Eddie må forklare hva han tenker og føler til ham (og publikum). Romvesenene tåler ikke [vilkårlig handling] som selvfølgelig gjør at det bare er et spørsmål om tid før [vilkårlig handling] brukes som å, så snedig våpen mot dem. Symbioten har knapt mimikk, men har et ansikt som er stivnet i et grin; tro mot tegneserien, men like fullt noe som gjør at den ser kunstig og komisk ut. Menneskene som har mimikk, får ikke brukt den: Alle som ikke er Eddie, inkludert drømmekjæresten Annie (Michelle Williams), er vandrende pappfigurer uten personlighet.

Symbiotenes slimete konsistens og klossete regi gjør dessuten at den siste, store konfrontasjonen blir som en gråskimrende grøt. Det er morsomt nå og da. Det er ufrivillig morsomt enda litt oftere. Det kunne vært en superheltfilm som faktisk var litt frekkere og mørkere enn de andre, som spekulerte i hva nye og mer skamløse versjoner av deg selv kunne funnet på. Slik det er, spekulerer den mest i å presse penger fra publikummet.