Superkvinnenes hjertesukk

Skal vi droppe klisjeene og begynne å lage film sammen?

KVINNER I FILMBRANSJEN: En aften på attenhundretallet tok Nora Helmer grep. Den unge trebarnsmoren smalt døra igjen bak seg og gikk ut i verden for å oppdra seg selv. Målet var å bli et helt menneske. Denslags kan ta tid.

Idag, fattige 127 år etter jamrer vi over liten kvinneandel i filmbransjen. Erlend Loe mener vi kan skylde oss selv og må lære å gå over lik. Aleksander Eik er lei patetisk syting om udokumentert diskriminering. Han refser både Filmfondet og kulturministeren for å ha hoppet bukk over forskning på årsakene til kvinners fravær.

UNNSKYLD OSS, KOLLEGER. Er det noen som på ramme alvor mener at det er forskning vi trenger akkurat nå? Skal vi bruke tid og penger på å gruble over årsakene til at det mangler kvinner i høystatusyrker i dagens supercoole, superhotte filmbransje? Give us a break. Alle som har gjennomgått norsk artiumspensum vet at det finnes hyllemetre med historiske og økonomiske årsaker til at det ikke er reell likestilling i det norske samfunnet - et samfunn filmmiljøet reflekterer.

Da Nora skrev falsk underskrift for å redde mannen sin, var det fordi hun som gift kvinne i 1879, i likhet med et barn, var umyndig og ikke kunne disponere penger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kom igjen, karer, det er rundt 150 år siden kvinner fikk tillatelse til å drive næring, og da gjaldt det bare enker eller ugifte over 25. Nei, vi tror ikke det finnes konspiratoriske strukturer som holder kvinner ute. Men vi våger påstanden at det finnes fordommer, nettverk, uformelle strukturer og - ikke minst - menns ubevisste kvotering av hverandre.

ETT KLIPP fra en kollegas profesjonelle liv: En voksen kvinnelig manusforfatter legger frem synopsis for en begeistret produsent. Da regien kommer opp som tema, sier han: «Med deg som forfatter, må vi vel ha en ung mann som regissør?» Uten blygsel foreslo han kjønns-og alderskvotering for å «veie opp» for forfatteren. Kan noen forestille seg krav om en moden kvinne i registolen fordi en ung mann har skrevet manus?

«Har nu den lille spillefuglen vært ute og satt penger over styr igjen?»

Når en produsent lager film er omsetningen 20 mill. det året. Som i næringslivets ellers får menn lettere tillit når store penger står på spill. Kvinner er ikke alene i sin «trygghetssøken» - bevilgende myndigheter og produsenter søker trygghet hos mannlige kolleger. Nora lerkefugl kan ikke uten videre omgås millionene - hun kunne komme til å kjøpe makroner.

SKAL VI FORSKE litt i dette sammen, ærede kolleger, eller skal vi rett og slett si at nok er nok? Skal vi, som Eik, dra opp skillelinjer mellom bransjens altfor få «superkvinner», som lager film med barna myldrende om miniskjørtene, og de teite sinkene som ikke skjønner at kunsten deres er for dårlig - eller skal vi forsøke å gi et kreativt tupp bak til kvinner som nesten når opp, gang etter gang? Skal vi droppe kjønnsrolledebatten og prøve å skape forandring her og nå? I likhet med Margreth Olin er vi lei av å vente.

Siden rapporten «Tallenes Tale» kom på bordet, har kvoteringsspøkelset lurt over oss fra en minister med ris bak speilet. Livredde for stigmatiseringen kvotering kan bety, er vi - superkvinnene - lynraske til å melde oss ut: «Jeg er ALDRI blitt diskriminert jeg altså, og vil i alle fall ikke kvoteres!»

KJÆRE KOLLEGER, la oss få de fisefine kunstnerbeina våre ned på jorda: Former for kvotering er et ganske dagligdags styringsverktøy. Vi må slutte å stikke nesa prippent i sky og ikle oss skjønnåndenes blafrende kappe hver gang det nevnes. Vi må lære oss å skille mellom prosentkvotering og «positiv diskriminering». Det siste er i USA kalt «affirmative action» og har vært inkludert i lovverket i årtier.

Politikk handler om utopier, og om fordeling av penger og goder til ulike grupper og formål for å oppnå dem. At det bor folk på fjerntliggende øyer, eller at vi har tre digre institusjonsteatre og en opera i Oslo, er resulater av en styrt samfunnsutvikling . Å utelukke bevisste prioriteringer fratar politikken mening og åpner arenaene for uformell, tilfeldig kvotering. For en ting er sikkert: Det kvoteres her og nå. Eller er det ikke ubevisst kvotering når så og si samtlige linjeledere på Filmskolen er menn mellom 50 og 60? Er det ikke trygghetsbasert kvotering når menn velger menn? Eik skriver mye om kvinners angst, men kan det være at menn, i angst for å bli korrigert, avslørt, analysert - til og med overgått - av sterke og talenfulle kvinner, iblant ubevisst kvoterer bort det motsatte kjønn?

HVA OM filmbransjen hadde en utopi å styre mot? Kunne den f.eks. være «Å skape et interessant, mangfoldig og vidtfavnende verdens/menneske-bilde i norsk filmkunst?» I de siste dagenes debatt har det vært ropt på manusforfatterne. Det er debattens smarteste utrop hittil. Dramatikeren er filmverkets første beveger, dikteren av historien, karakterene, dialogen - hele filmens univers. Skal noe gjøres med kvinneandelen i filmbransjen, må man starte med fortellerne, det vil si forfattere og regissører. Vi støtter Olins forslag om kvinnekvotering innenfor utdanning og administrasjon. Utdanningen er spesielt viktig; ved Filmskolen er situasjonen katastrofalt skjev.

Vår engasjerte kulturminister kan videre opprette en egen utjevningspott. Fra den ønsker vi oss en ordning der ferske kvinnelige dramatikere og regissører kan finne en mentor som er etablert i bransjen. Hun fungerer som faglig veileder, nettverkskontakt og samtalepartner. Honoraret er godt nok til at f.eks. superkvinner har råd til å gjøre jobben.

VI DRØMMER OM en talentutviklingsordning som fokuserer på både ferske og etablerte kvinnelige forfattere og regissører, gjerne i form av egne 2-årige utviklingstipend. Vi kunne tenke oss egne manusverksteder for kvinners prosjekter som «nesten» nådde opp (samt prosjekter i Signatur K?), for å løfte manuskriptene under ledelse av topp kompetanse i dramaturgi. Dramatikerforbundets nye forslag om pakkefinansiering som følger manusforfattere, evt. tilknyttet produsenter, vil gi mulighet til en viss positiv diskriminering og dessuten la forfattere av begge kjønn satse mer langsiktig på eget forfatterskap.

Vi vet ikke om Nora ble superkvinne eller supersyter. Men vi er lei av den flåsete språkbruken vi har møtt hos mannlig establishment i bransjen i det siste. Er filmene til f.eks. Jane Campion, Miranda July, Sarah Watts eller Colline Serrault «hardcore»? Er de laget av «superkvinner» som «går over lik»? Eller er de levende skildringer av det å være menneske på jorda i det 21 århundre? Det er spillefilm vi snakker om, karer - ikke porno- eller våpenindustri men film - mediet som mer noe annet favner menneskets følelsesspekter, tar pulsen på våre indre liv, hakker seg gjennom den glatte hverdagsoverflaten og inn i sjeledypene.

SKAL VI DROPPE klisjeene og heve debatten opp på et annet nivå? Skal vi erkjenne at alle sammenhenger er morsommere og mer dynamiske når begge kjønn er anstendig representert? Skal vi begynne å lage film sammen?

Vi gleder oss.

FAKTA

  Monica Boracco er utdannet ved Filmskolen, og skrev manuset til «Trigger» som nylig hadde

première.

  Siri Senje er teateregissør og forfatter, og har bl.a. skrevet

manus til NRKs storsatsning

«En udødelig mand» som

kommer til jul.